SOLID SOM VANLIG:  Chris Tvedt er ute med ny krim om Kriposførstebetjent Edvard Matre. Denne gangen har han fått hjelp av kona Elisabeth Gulbrandsen. Foto: Leif Stang
SOLID SOM VANLIG: Chris Tvedt er ute med ny krim om Kriposførstebetjent Edvard Matre. Denne gangen har han fått hjelp av kona Elisabeth Gulbrandsen. Foto: Leif StangVis mer

Chris Tvedt skriver realistisk om jakten på brutal ransliga

Ny spennende politikrim fra en solid krimforfatter.

ANMELDELSE: «Den blinde guden» er Chris Tvedts andre bok om Kriposførstebetjent Edvard Matre.

Den første var god, og denne er ikke noe dårligere.

Tvedt har denne gangen fått hjelp av sin kone Elisabeth Gulbrandsen, men hennes navn står i atskillig mindre skrift på bokas smussomslag, så vi får anta at Tvedt selv fremdeles sitter i førersetet.  

Historien fortsetter

Chris Tvedt skriver realistisk om jakten på brutal ransliga

Tvedt lar historien fortsette der han slapp i sin forrige bok. Etter at jakten på en gal drapsmann i Bergen ble avsluttet, har hans delvis traumatiserte etterforskningsgruppe gjennomgått visse rokeringer. Solveig har sluttet. Hun er sykemeldt og sterkt preget av det hun opplevde i Bergen, men hun spiller likevel en viktig rolle i «Den blinde guden». Villstyringen Tommy mistet nesten livet i forrige bok. Kroppslig er han restituert, men den sjelelige biten er det verre med.  

Ranerne

En tellesentral blir ranet. Ranet virker godt planlagt, fremgangsmåten antyder at ranerne har hatt en mann på innsiden. Under ranet blir en av de ansatte brutalt slått ihjel med et balltre av ligaens leder. Han heter Ulv og er en iskald psykopat. Tvedts gode beskrivelser av ham fikk meg til å tenke på Willem Dafoes rollefigur Bobby Peru fra filmen «Wild at heart».

Det er først når Tommy infiltrerer den brutale ransligaen og forsøker å bli venn med Ulv, at spenningen i romanen virkelig skrus til.  

Detaljer og troverdighet

Chris Tvedt er en solid krimforfatter, og dette er en god bok. Der han tidligere har latt seg friste til å inkludere lengre beskrivelser av Matres privatliv, er han denne gangen atskillig mer disiplinert.

Han konsentrerer seg om etterforskningen, og det er mitt inntrykk at han forsøker å beskrive den så detaljert og troverdig som mulig. Det gjør «Den blinde guden» til en realistisk politikrim.

Rent bortsett fra psykopaten Ulv, som vi får håpe er et produkt av fantasien.