Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Chris Whitley

I hvert fall ikke noe forsøk på å kvitte seg med kultstempelet!

CD: Chris Whitley har alltid vært nysgjerrig på å prøve nye ting innenfor blues- og rocksjangeren, og du veit aldri hva som blir det neste.

Denne gang er det minimalismen som dyrkes; Whitley synger og spiller gitar og banjo, og støttes av bare Heiko Schramm (bass) og Matthias Macht (trommer/perk.). Lydbildet er dystert, melankolsk og ensformig, i slekt med det du finner hos f.eks. Woven Hand, soloprosjektet til 16 Horsepowers frontmann David Eugene Edwards. Whitleys tekster er fulle av snodig tankespinn og høytsvevende poesi, men melodiene mangler framdrift og framføringen varme. Låtene svever av gårde som tunge skyer, men rikker seg nesten ikke. Den ene låten likner på den neste, og jeg tror han kunne fått mer ut av dem om han hadde gitt rom for variasjon og kreativitet i instrumenteringen. Nå blir det bare litt vel sært.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media