Christer Falck anmelder Prince, del 2

  «Emancipation»
(1996)

Det vanskelige trippelalbumet

En bitter Prince kunne endelig starte med blanke ark. «Emancipation » ble lansert som «plata han bare måtte lage ». Den ellers så private lille mannen var plutselig mer imøtekommende og journalister hadde nærmest fri tilgang. Prince forstod hvor mye som stod på spill. En trippelplate med 36 sanger og tre fullstappede timer med uutgitt musikk kan fort forveksles med kommersielt selvmord, men med et toppmotivert EMI i ryggen klarte han raskt å selge til dobbel platina. Et imponerende tall for en artist i fritt fall. Som på «Diamonds And Pearls » valgte Prince den trygge løsningen; å fri til det amerikanske (ukritiske) r&b-publikummet ved å lage radiovennelig crossoversoul, som både skulle tilfredstille gamle soulentusiaster og den nye r&b-generasjonen. For første gang inneholdt en Prince-plate coverlåter (Bonnie Raitt, The Delfonics, Stylistics og Joan Osbourne) - her skulle det ikke spares på noen sleipe salgstriks. Plata var blottet for kontroverser og brorparten av tekstene hyllet hans nye kone og kommende barn. Disk én er det klassiske Prince-albumet, disk to var en ode til kona og den tredje disken bød på litt mer eksperimentelle saker. I hvert fall om man legger godviljen til. Det som funker best her er de rolige gospellignende låtene hvor han får briljere med sine ufattelige vokalarrangementer. Det ligger en eim av ro og tilfredshet rundt hele «Emancipation »-prosjektet, i motsetning til tidligere utgivelser som alltid har hatt en litt udefinerbar nerve. Dessverre mistet Prince sitt barn kort tid etter releasen, noe som la en demper på entusiasmen rundt promoteringen av plata. Men «Emancipation » tåler gjenhør, til tross for daff produksjon, mange anonyme låter og vonde minner.

Beste spor: «The Love We Make », «Soul Sanctuary », «The Holy River » og «Saviour».

  Crystal Ball / The Truth

(1998)

Mastodont-boksen
En ny trippel-cd og en bonusdisk med akustiske låter dukket plutselig opp på markedet i ’98, kun trykket opp i 250.000 eksemplarer. Akkurat som «Black Album », var også mesteparten av innholdet på «Crystal Ball » 42 låter kjent for de mest ihuga Prince-entusiastene lenge før utgivelsen. Plata består først og fremst av uutgitte låter fra 1985-86 (god periode) og de litt mer ujevne årene 1993-96. Plata er varierende i kvalitet og helt usammenhengende satt sammen. Man skal være rimelig Prince-nerd for å få noe særlig glede av boksen, men den har mange høydepunkter. Bonusdisken «The Truth » (Prince-unplugged), er dvask leirskolebål-musikk.

Beste spor: «Crystal Ball », «Days Of Wild » og «Calhoun Square ».

 The Vault... Old Friends 4 Sale
(1999)

Leftovers

Selv om plata inneholder en av de aller beste låtene Prince noensinne har laget («Old Friends 4 Sale ») består resten av plata av overliggere fra 80- og 90-tallet og gammelt rask som Prince ville gi ut for å fullføre kontrakten med Warner. Plata druknet i Princes neste prosjekt og lite ble gjort av Prince selv for å pushe plata. Jazz og blues har Prince leflet med før, men aldri så tydelig som her. Låta «5 Women » (skrevet for Joe Cocker) er Prince i BB King-drakt, og «When The Lights Go Down » er jazzmuzak. Plata solgte lite og forble kompletistmat.

Beste spor: «Old Friends 4 Sale »

 Rave Un2 The Joy Fantastic/Rave In2 The Joy Fantastic

(1999)

Gjeste-albumet

Prince var igjen i en salgsmessig hengemyr (selv om han mente at det økonomisk gikk bedre enn noensinne) og igjen ville han fri til massene. Resultatet ble å invitere gjester utenifra «familien » - som Santana hadde hatt stort hell med rett før. «Rave Un2 The Joy Fantastic » huser alt fra Gwen Stefani (No Doubt), Sheryl Crow, Eve og Chuck D (Public Enemy). Plata er mer melodiøs enn på over ti år, men det enkleste har aldri vært det beste for Prince. Arista gir ut plata som dessverre flopper, og Prince gir ut en forbedret versjon - fanklubb-edition.

Beste spor: «Rave Un2 The Joy Fantastic » og «Greatest Romance Ever Sold »

 The Rainbow Children
(2001)

Voksenfunk

Det mest helhetlige albumet hans siden begynnelsen av 90-tallet. Dette er varm og organisk funk hvor spillegleden ligger som en forløsende eim over hvert spor og plata bærer veldig preg av å blitt spilt inn live i studio. «The Work pt.1 » er sofistikert James Brown, «1+1+1 Is 3 » er på høyde med det mest funky fra 80-tallet og «Muse 2 The Pharaoh » er så sofistikert Fender Rhodes-basert nu-soul at D’Angelo og Maxwell blir som små løpegutter å regne. Det ble ingen salgssuksess denne gangen heller, men «The Rainbow Children » er først og fremst en plate for fansen.

Beste spor: «Muse 2 The Pharaoh », «Last December » og «The Work pt.1 »

 One Night Alone.../One Night Alone...Live!/It ain’t over!

(2002)

Live-boksen

En firedobbel liveboks var den eneste mulige løsningen om det først skulle komme en liveplate. Prince er alltid bra live. Han har ikke spilt en dårlig konsert siden begynnelsen av 80-tallet. Fansen har i alle år vært bortskjemte med at Prince, etter den «vanlige» konserten, dukker opp på en scene og fortsetter gildet, gjerne i 3-4 timer. «One Night Alone» er Prince solo, med band (2 cd’er) og aftershow. Si hva man vil om bandvalg, låtvalg, turnévalg og hvilke versjoner som er tatt med her, men Prince-live er og blir en skjellsettende opplevelse - også på plate.

Beste spor: «Joy In Repetition », « Dorothy Parker» og «Rainbow Children»

 N.E.W.S.

(2003)

Heismusikk
Jazzen har alltid spilt en sentral rolle i Princes musikalske virke, men har det har allikevel aldri kommet mer enn små drypp. «N.E.W.S. » (North, East, West og South - fire spor, alle låtene teller 14:00) er en crossover instrumentalplate med hovedvekt på nettopp jazz. En blanding av slick Tom Scott/Grover Washington westcoast-jazz, rock, orientalsk musikk, klassisk og funk. Dette er like mye et Eric Leeds-album (Prince hussaksofonist siden 1985) som et Prince-album å regne. En perfekt gutteplate for hans jamelskende medmusikanter og nyutdannede jazzister som liker å spille luftbass, men dørgende kjedelig for oss andre.

Beste spor: «East»

 Musicology

(2004)

Comebacket

«Musicology» er plata hvor alt snudde for Prince. Anført av funk-mastodonten «Musicology» er dette hans desidert mest helstøpte og beste studioplate siden «O(+>» (1992). «Musicology» ble tungt promotert, og i intervjuene messet Prince om hvor inspirert han hadde blitt av å se James Brown for første gang som barn og hvor viktig det var at band måtte spille live, som en slags protest mot den ferdigprogrammerte kommersielle musikken.. «Let\'s Groove», «September» - Earth, Wind and Fire/«Hot Pants», by James/Sly\'s gonna take you higher», sier han i tittesporet, en rett frem hyllest til de antatt viktigste Prince-inspirasjonskildene. Prince gikk ut med høy selvtillit, noe som smittet over på platekjøperne, radiostasjonene og en samlet anmelderstand. Plata er en hybrid av funk («Musicology», «Life ’o’ The Party»), pop («A Million Days», «Dear Mr. Man»), og rock («Cinnamon Girl», «The Marrying Kind»), med noen obligatoriske Prince-ballader («Call My Name», «On The Couch») og har en fantastisk fin optimistisk og minimalistisk live-tråd hele veien. Prince skulle snart bli innlemmet i Rock And Roll Hall Of Fame (hvor han knuste verdens gitarelite med sin solo på avdøde George Harrisons «While My Guitar Gently Weeps») og akkurat gjort en fantastisk opptreden på Grammy-utdelingen med Beyoncé, noe som sikkert hjalp på selvtilliten etter en serie med salgsflopper. Det amerikanske publikumet hadde nesten glemt krumspringene fra 90-tallet. Sexfikseringen var borte, og tekstene handlet om alt ifra hudfarge og afro, mimring om gamle dager, Iraq-krigen, grådighet, kose-mobbing av Michael Jackson («My voice is getting higher/I ain\'t never had my nose done») og selvfølgelig hans nye helt Jehovah. Plata solgte over to millioner eksemplarer i USA alene, ble topp3 i både USA, UK og Norge.

Beste spor: «Musicology», «Dear Mr Man» og «On The Couch» 

 3121

(2006)

Never change a winning team
Prince hadde igjen funnet vinneroppskriften. Etter en litt famlende latino-softpop førstesingel («Te Amo Corazon»), ble det en funklåt («Black Sweat»), som igjen skulle fronte plata. «3121» er på mange måter en «Musicology pt.2», hvor oppskriften er å omskrive og glatte ut det som funket på 80- og 90-tallet og samtidig slenge på noe obligatorisk, men fantastisk funk («Get On The Boat»). «3121» har ingen spesielt dårlige låter, men det er lite som fester seg. Noen perler til tross (elektro-funk låta «Lolita» er fantstisk), er det mye anonymt. Men nok til å toppe Billboard-lista for første gang siden «Batman».

Beste spor: «Black Sweat», «Lolita» og «Get On The Boat».

 Planet Earth

(2007)

...and the beat goes on...

The Artist formerly omtalt som musikkbransjens smarteste har i hvert fall innsett en ting: Han har akseptert at han sliter med å få nye fans, og er mer opptatt av å please de han allerede har. 2,5 millioner album ble gitt bort i England, noe som resulterte i 21 fulle London-hus, tidenes gratis PR-kampanje og en ny økonomisk triumfferd. Låtene er rekonstruerte 80-tallshits, flinkisfunk og silkemyk voksenpop, pluss en perle av en rockelåt («Guitar»). Tekstmessig er alle låtene kjørt gjennom Jehovah-filteret og Wendy & Lisa (Princes faste makkere på 80-tallet) gjester uten at det hjelper nevneverdig. En skikkelig nedtur.

Beste spor: «Planet Earth», «Guitar» og «Chelsea Rogers»

SAMLEPLATER

Det har kommet en rekke samleplater opp gjennom årene. Warner kaster seg på hver gang det kommer en ny revival, og mjælker 80-tallskua for det det er verdt. Men kun «The Hits/B-Sides» er verdt å ha. den inneholder de 36 største (1978-1993) og 20 sjeldne (nye, uutgitte og b-sider). De andre blir for små, mangelfulle, eller så har de feil versjon.

 The Hits 1 (1993)

 The Hits 2 (1993)  

 The Hits / The B-Side (1993)  

 Very Best Of (2001) 

 Ultimate (2006) 

NEDLASTINGSALBUM & RARITETER

Princes overskudd og tidvis sykelige trang til å lage musikk, har resultert i flere hundre låter som aldri har sett eller vil se dagens offisielle lys. Her er en oversikt over de viktigste sideprosjektene som inneholder tilgjengelige “lovlige” låter. Mye rask og mye skissepreget materiale, men om man leter kan man finne hyggelige små overraskelser.

 94 East - Minneapolis Genius (1986)

CD

Et monotont jamalbum hvor Prince spiller gitar og er sessionmusiker. Innspilt i perioden 1975-1979. Styr unna.

 The New Power Generation - Goldnigga (1993)
CD - Kun for salg i Minneapolis og turné

Først og fremst et rått funk- og rapalbum, hvor Prince ikke står kreditert, men som inneholder 11 helt greie låter som lyser Prince lang vei.

 1-800-New-Funk (1994)

CD

Princes possé-plate med bidrag fra bl.a. Mayte, George Clinton og Mavis Staples. Kun en ren Prince-låt, duetten «Love Sign» med Nona Gaye, Marvin Gayes datter.

  The New Power Generation - Exodus (1995)

CD

Funky og dansbart sideprosjekt og egentlig et originalt Prince-album gitt ut under aliaset New Power Generation. Høydepunkt: «Get Wild».

 Girl 6 (1996)

CD

Filmmusikk til Spike Lees film «Girl 6». Inneholder god gammel Prince, noen nye, noen sjeldne og en del gode Prince-relaterte låter.

 The NPG Orchestra - Kamasutra (1997)

Kun som MC og bonus-cd på Crystal Ball lim.ed.

Klassiske album skrevet i forbindelse med bryllupet mellom Prince og Mayte Garcia. Fremført av New Power Orchestra.

 The New Power Generation - New Power Soul (1998)

CD

Et tidvis bra soul- og funk-album som inneholder en av hans aller beste låter noensinne, «The One». Den alene er verdt prisen.

  Xpectation (2003)
Kun nedlasting

Instrumental daffjazz hvor bl.a. Candy Dulfer & Vanessa Mae gjester. For de som likte «N.E.W.S. » og spesielt interesserte.

 C-Note (2003)
Kun nedlastning 

En samling låter tatt opp på soundchecken til «One Nite Alone...live»-turnéen. Inneholder også en live-versjon av «Empty Room», en av Princes best bevarte skatter.

 The Chocolate Invasion (2004)
Kun nedlastning

Funky soulskive som kun har vært tilgjengelig som fanklubb-materiale. 10 låter, Angie Stone gjester på «U Make My Sun Shine».

 The Slaughterhouse (2004)
Kun nedlastning 

Kun tilgjengelig gjennom den nedlagte NPG Music Club. Nok en gang en blanding av soul og funk. Høydepunkt «Daisey Chain».

TOPP 5 SPESIALSKREVNE PRINCE-LÅTER
Bangles «Manic Monday»
The Family «Nothing Compares 2 U»
Madonna «Love Song»
Martika «Love Thy Will Be Done»
Sheila E «The glamourous life»


TOPP 5 COVERLÅTER
Sinead O’Connor «Nothing Compares 2 U»
Alicia Keys «How Come You Don’t Call Me Anymore»
Chaka Khan «I Feel For U»
D’Angelo «She’s Always In My Hair»
Tina Turner «Let’s Pretend We’re Married»


TOPP 5 PRINCE-RELATERTE ALBUM
Jill Jones «Jill Jones»
The Time «What Time Is It? »
Wendy & Lisa «Fruit At The Bottom»
Mavis Staples «Time waits for No One»
Sheila E »Glamourous Life»