Christian Borch

Da Christian Borch var liten sto snakkeboblene i Donald Duck skrevet med store bokstaver. Som femåring leste han dem selv. Siden har han lest både mye og langt, men Donald har fortsatt en spesiell plass i hans hjerte. Og på utedassen.

«Jeg kommer og henter deg. Det er helt umulig å finne fram hit.» Sa Christian Borch. Han satt i mobilen på hytta, jeg satt på bussen til Ula.

«Du skal av i neste rundkjøring,» sa bussjåføren, jeg hadde akkurat reist meg for å gå av i den første, som egentlig bare var en busslomme. Det neste var en rundkjøring. Den første bilen som dukket opp var en sølvgrå BMW.

- SKRIV AT DEN ER GAMMEL, da, ber Borch tynt.

Vel vitende om at dersom jeg skriver «bor på Slemdal og kjører BMW», er han for alltid stemplet som snobb.

Den gamle grå tar oss langs humpete grusveier, gjennom svingete asfaltstumper, forbi grønnkledde enger og rett inn i tjukkeste skogen. Der ligger hytta.

- Vi kom over den ved en tilfeldighet i 1981, og da var vi solgt, forklarer han.

Tilfeldighetene gjorde at Christian Borch nettopp hadde fått et pent overskudd fra sin første bok inn på konto, dermed kunne hytta betales kontant. Den kostet 250000. I dag er den verdt det mangedobbelte. Det skjønner jeg først seinere, etter å ha hilst på svigermor i oppvasken, Lella i solstolen, og blitt rundvasket i fjeset av Daria. Da åpenbarer havet seg.

- I klarvær ser du kysten langs Østfold og til Sverige. Hele Skagerrak. Der, peker Christian Borch ut i det blå, kunne du sett Færder fyr. Jeg er avhengig av havet. Derfor kunne jeg aldri blitt korrespondent i Brussel, ler han.

DAGSREVYENS SISTE GENTLEMAN, er Christian Borch blitt kalt. Selv på hytta er han ulastelig antrukket, med svart skjorte, svarte Levis og lys linjakke. Håret er tykt og krøllete, og bare fargen vitner om at han har levd noen år. 55.

Han ble født i en vinkjeller i Bergen, under et luftangrep i 1944. Fire år seinere flyttet familien til Oslo. Christians far var skipsreder, og folk forventet selvsagt at også sønnen skulle satse på shipping. I stedet stakk han til sjøs, og tok hyre som dekksgutt på en båt i utenriksfart.

- Det tror jeg er det smarteste jeg har gjort noensinne. Jeg var nettopp fylt sytten, og Ris skole var minst like lei av meg som jeg var av den. Plutselig ble jeg slengt ut av et urbant, dannet miljø, og inn i et på mange måter mer virkelig miljø. Året ute lærte meg først og fremst menneskerespekt. I dag vet jeg at et menneskes kvaliteter og verdier er uavhengig av rase og sosial bakgrunn, sier Christian Borch.

Og smiler.

- For en ung gutt fra Holmenkollåsen var det mildt sagt uvanlig å dra til sjøs. Det var aldri det store opprøret fra min side, og foreldrene mine støttet meg fullt ut, men jeg tror jeg hadde et behov for å komme vekk. Jeg elsket vagabondtilværelsen, vissheten om at hver gang vi gikk på land skulle vi videre til en ny havn. Det var vondt å mønstre av.

ÅTTE ÅR GAMMEL LAGET Christian sin første avis. Allerede da burde slekta skjønt at det aldri ble noen stor skipsreder av unge Borch. Han skulle nemlig bli journalist, han.

- Familieavisen het den, og var festet sammen med knappenåler. Den inneholdt både egne tegninger og innlimte fotografier, og handlet stort sett om det som skjedde i nabolaget. Jeg hadde til og med min egen redaksjon, som vekslet alt etter hvem jeg var venner med akkurat da. Den ble sikkert seende ganske komisk ut, men jeg kan love deg at den var jævlig seriøs.

Han ler. De snille øynene blir smale, og kjapt tegner en usynlig blyant et virvar av streker i ansiktet. Da kommer Daria.

- Hun er et flokkdyr. Vi var masse folk her i helga, og da gjestene dro la hun seg ned og sørget, sier Lella fra solstolen.

- Hun er en blanding av schæfer, samojed, labrador og sibirian husky, og hun har litt av alle rasene i seg. Du kan trygt si at hun har personlighet, sier Christian.

Ti år etter Familieavisen fortsatte unge Borch som skrivende. Denne gangen handlet det om det som skjedde i Trandum leir, og han skulle fortsatt bli journalist. Etter å ha levert tilbake uniformen vinglet han riktignok litt i valget, og begynte på jusstudiet, men skjønte fort at det var feil. Deretter begynte han på journalistutdanninga. Så lite stolt er han av jussen, at han stryker det fra cv-en som han seinere gir meg.

21 ÅR HAR CHRISTIAN BORCH jobbet i NRK, bare med et avbrekk for å gå i klasse med Arne Treholt på Forsvarets Høgskole. Alltid utenriks. Mange har nok undret seg over at han aldri har hatt tittelen NRK-korrespondent, andre tror sikkert han har vært det, men sannheten er at han aldri har søkt. Det ble bare ikke sånn.

- Skulle jeg gjøre det nå, måtte jeg jo gi slipp på dette. Det vet jeg ikke om jeg er villig til, sier han.

Likevel har Christian Borch vært i flere land enn han kan huske. Da han jobbet i radio, telte han på det meste 198 reisedager i året.

- Jeg har reist mest i Europa, men også Asia og Afrika, og litt for lite i Sør-Amerika. Det høres sikkert ut som en klisjé, men jeg skulle gjerne sett alle stedene jeg ikke har vært, smiler han.

Etter fem år i det private næringsliv er Christian Borch vaksinert. Selv om han kunne tjent minst det dobbelte som informasjonsdirektør i et eller annet selskap, har han sagt nei til alle.

- Jeg ville følt meg kjøpt og betalt. Mitt felt er europeisk samarbeid og sikkerhetspolitikk, og det er et fantastisk fascinerende tema, selv om det ikke får folk til å trampe takten i yr begeistring akkurat. Det som er utfordrende er å forklare det for folk slik at de forstår at det angår dem. Etter at vi flyttet Utenriksmagasinet til søndag, har seertallene føket i været, og det viser at folk faktisk har et behov for seriøs og analytisk journalistikk, ikke bare såpeserier. Folk er betydelig mindre tjukke i hodet enn vi tror, sier Christian Borch be-stemt.

SIDEN SNAKKET VI LENGE om litteraturen. Om hvordan barnepiken og Donald hjalp Christian å lære å lese som femåring, og om jeg måtte tro at mannen med jobben som er snublende nær å kunne kalles kjedelig, i alle fall vanskelig, bare stakk krøllene ned over EU-resolusjoner eller referater fra siste NATO-toppmøte, så tok jeg skammelig feil. For i hengekøya på hytta ved havet har Christian Borch slukt mang en roman, og i havet der nede har han fisket krabber og flyndrer i fleng, og på utedassen lå Donald og Dolly og Onkel Skrue og brydde seg mer om Andeby enn om Brussel, og ikke det minste om stanken.

Favoritter m.m.

Tv-program: Jeg må innrømme at jeg ser ikke så mye på tv. Men «'Allo,'Allo!» er morsomt. Så synes jeg jo både Lørdagsrevyen og Søndagsrevyen er gode programmer.

Programleder: David Frost. Han klarer å komme bak nyhetene på en forbilledlig måte. Han gjør det dessuten slik at du skjønner det.

Film: «Hamam - det tyrkiske badet» synes jeg var utrolig gripende. Filmseingen går veldig i rykk og napp, og nå er det lenge siden jeg var på kino.

Litteratur: Jeg leser masse, både norsk og utenlandsk litteratur. Jeg er medlem av to britiske bokklubber, dermed er jeg et hestehode foran det som kommer her hjemme. Akkurat nå leser jeg Salman Rushdies «The ground beneath her

feet». Så er jeg veldig glad i John Irving.

Mat og drikke: Min kone er en anerkjent kunstner på kjøkkenet, så der er jeg bortskjemt. Hun har en fantastisk oppskrift på grillede sjøkreps, det er favoritten. Til den drikker vi Domaine du Tariquet, en hvitvin fra Gascogne.

Beste tv-minne: Det tror jeg må bli «Sommeråpent» for tre år siden. Eller innsamlingsaksjonen i 1995. Da klaffet alt så utrolig bra.

Verste tv-minne: Jeg kommer ikke på noe spesielt. Kanskje skyldes det en ren fortrengningsmekanisme.

Aktuell med: Utenriksmagasinet i Søndagsrevyen.