PÅ TOPP: Chucho Valdes er nær sitt beste på sitt nye album «Chucho's Steps», Her er han festivalklar i Barcelona. Foto: Scanpix.
PÅ TOPP: Chucho Valdes er nær sitt beste på sitt nye album «Chucho's Steps», Her er han festivalklar i Barcelona. Foto: Scanpix.Vis mer

Chuchos mesterhyllest

Chucho Valdés' hyllest til inspirasjonskildene og godt cd-nytt fra Paul Motian og BMX.

ALBUM: Cuba har forsynt verden med eminente jazzpianister, og det er fullt mulig å argumentere for at Chucho Valdés (69) er den største av dem. Få pianister kombinerer monsterteknikk, fysisk og kreativ kraft og temperament på tilsvarende nivå, og med «Chucho's Steps» er han nær sitt beste.

VALDÉS startet det sagnomsuste afro-kubanske ensemblet Irakere i 1973 og ledet det i to tiår, men har konsentrert seg om mindre grupper og solopiano gjennom det meste av 90- og 00-tallet.

CHUCHO VALDÉS: Hvilken heltehyllest fra den kubanske storheten.
CHUCHO VALDÉS: Hvilken heltehyllest fra den kubanske storheten. Vis mer

«Chucho's Steps» er i hovedsak et sekstettalbum der pianisten bekjenner sin takknemlighet til inspirasjonskilder og kolleger: et tettvevd musikalsk nikk til John Coltranes «Giant Steps», «Zawinuls Mambo» som en fyrig fantasi over «Birdland», «Begin To Be Good» en fiks kombinasjon av elementer fra «Begin The Beguine» (Porter) og «Lady Be Good» (Gershwin), «New Orleans» en uttrykt dixielandhyllest til familien Marsalis. «Julián» er dedikert til Valdés? yngste sønn, men kan også høres som en souljazzhilsen til Julian «Cannonball» Adderley.

Og det må være lov å antyde at Dizzy Gillespies ånd svever over deler av denne formidable musikken: Hans berømmelige 1947-versjon av George Russells «Cubano Be, Cubano Bop» skulle bli et slags definerende øyeblikk for hele latinjazz-idiomet.

OM Chucho Valdés er en strålende pianist, er ikke bandet hans — The Afro-Cuban Messengers, nok et nikk til Gillespie og til Art Blakey — stort dårligere.

Bass, trommer og perkusjon er eksplosivt pulserende og stødig eggende som en den våteste latinjazz-drøm, og tenorsaksofonisten Carlos Miyares Hernández leverer frodige kor som en Joe Lovano på koffein.

PAUL MOTIAN TRIO 2000 - TWO:  Livlig tredjerunde fra trommeveteranen.
PAUL MOTIAN TRIO 2000 - TWO: Livlig tredjerunde fra trommeveteranen. Vis mer

Dette er afro-kubansk musikk med 2010-puls; uten Buena Vista-patina, men tuftet på det samme temperamentet og spilt med en intensitet som nesten bare kubanske band klarer å formidle på plate uten at det virker masete.

Det skader heller ikke at det medfølgende tekstheftet byr på kyndig informasjon, ført i pennen av Leonardo Acosta, forfatter av boka «Cubano Be Cubano Bop. One Hundred Years Of Jazz In Cuba».

TROMMESLAGEREN Paul Motian (79) spiller sjelden utenfor New York, til gjengjeld kommer det en jevn strøm av liveopptak fra de mange klubbjobbene hans der. «Live at the Village Vanguard Vol.3» er det tredje albumet fra plateselskapet Winter & Winters opptak av Motians utvidede triobesetninger på den legendariske klubben i desember 2006 — bassisten Larry Grenadier og saksofonisten Chris Potter pluss for anledningen Masabumi Kikuchi (piano) og Mat Maneri (bratsj).

Kanskje er denne tredje utgivelsen den mest vellykkete, med Potter hakket mindre vegg-til-vegg-intens i det intuitive samspillet med Manieri.

BMX: Original elektroakustisk klangferd.
BMX: Original elektroakustisk klangferd. Vis mer

Patti Page-slageren «And So To Sleep Again» pluss fem Motian-komposisjoner er utgangspunkt for til dels svært fri og muskelstruttende improvisasjon, og selv den vanligvis subtiltspillende Motian tar en kraftig solo som for å minne om at han ikke er begrenset til rollen som delikat fargelegger og aldri sviktende drivverk.

BMX er i jazzsammenheng den improglade kvartetten Per Jørgensen (trompet), Njål Ølnes (tenorsaksofon), Thomas T. Dahl (gitar) og Øyvind Skarbø (trommer), plateaktuelle med dobbeltalbumet «Bergen Open». Paul Motians trio med Bill Frisell og Joe Lovano oppgis (og trer raskt fram) som en inspirasjonskilde, med Dahls sfæriske gitarklanger som det mest åpenbare avtrykket i et elektroakustisk uttrykk der noterte og improviserte forløp glir sømløst over i hverandre og høydepunktene er flere enn transportetappene.

«Bergen Open» er sjelden musikalsk kost, fra en kvartett som har brukt inspirasjonen usedvanlig godt, for å si det sånn.