Cirkus Post-Modern

Når Tom Waits og William S. Burroughs slår seg sammen, blir det teater utenom det vanlige. Denne høsten har «The Black Rider» norgespremiere på Det Norske Teatret - med låter på engelsk.

- «The Black Rider» har vært veldig populært, og omtalt som veldig spesielt, der det har vært spilt. Men vi kan ikke forholde oss til at det er en kult-forestilling, vi må glemme stykkets historie, mener regissør Carl Jørgen Kiønig.

Film og teater

Kiønig er best kjent som mannen bak Anne Holt-filmatiseringene, men som teaterregissør har han jobba mest med amerikansk samtidsdrama.

Han var blant annet den første som spilte Sam Shepard i Norge.

«Black Rider» er legendarisk allerede før norgespremieren 4. september. Stykket hadde premiere i Hamburg i 1992, og er resultat av et samarbeid mellom beatguru William S. Burroughs, i Norge mest kjent som mannen som skrev «Naked Lunch», skranglerockeren Tom Waits, som er kjent både gjennom musikken og opptredener i filmer, og kult-regissør Robert Wilson, en kompromissløs amerikansk teatermann som måtte til Europa for å få satt opp tingene sine. Resultatet er blitt et stykke uvanlig musikkteater.

- Det er det vanskeligste jeg har gjort, forteller Kiønig.

- Manuset er uforståelig, satt sammen av tekstfragmenter og musikk, uten noen nærmere forklaring. Det er typisk postmoderne: med blanding av ulike stilarter og mange lag. Det er veldig åpent.

Mytisk

«The Black Rider» er en tradisjonell fortelling om en ung mann som går i ledtog med djevelen for å få jenta han elsker. Samtidig er det også musikk og tekstfragmenter. Både Hemingway og en narkoman Burroughs dukker opp underveis.

Dette er ingen tradisjonell musical, sangene fungerer mer som kommentarer utenfor handlingen, og stykkets fortelling brytes stadig av løsrevne tekstbiter.
- Grunnfortellingen likner på Faustmyten, med mannen som selger seg til djevelen. Men hos oss er det ingen Gud som kan gripe inn og tilgi, det ender med at gutten dreper bruden sin og selv havner på galehus. Det er en tragedie, og samtidig er det en parodi på moderne opera.

Ikke nynorsk

Det Norske Teatret har lenge prøvd å få satt opp stykket, men de tre opphavsmennene verner godt om teksten sin ved å sette en rekke krav til oppsetningene. Nå har teatret endelig passert alle testene, en av dem var at de må synge sangene på originalspråket.

- Dette er teater, uten nattklubbstemning, og ingen skal synge som Waits, sier Kiønig.