LØNNSOM DRIFT: - Den nordiske velferdsmodellen jeg og flertallet av den norske befolkning forsvarer er uforenlig med profitt på velferdstjenester, som barnehagesektoren utgjør en viktig del av, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
LØNNSOM DRIFT: - Den nordiske velferdsmodellen jeg og flertallet av den norske befolkning forsvarer er uforenlig med profitt på velferdstjenester, som barnehagesektoren utgjør en viktig del av, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Civita famler i den ideologiske skrivebordsskuffen

En avkastning tre ganger så høy som på Oslo børs i en barnehagesektor som er fullfinansiert av kommunale tilskudd og foreldres egenbetaling, er urimelig.

Meninger

Anne Siri Bekkelund fra Civita svarer mitt innlegg der jeg hevdet at argumentene for kommersielle aktører i barnehagesektoren – effektivitet, og profitt som kompensasjon for risiko – ikke holder vann, og at den kommersielle virksomheten i sektoren derfor bør utfases.

Spaltist

Roman Linneberg Eliassen

er samfunnsøkonom, forfatter og styremedlem i Rethinking Economics Norge. Han er tilknyttet tankesmien Manifest.

Siste publiserte innlegg

Bekkelund forsøker på redelig maner å imøtegå mine argumenter, men ender med et uredelig forsvar for sin egen markedsliberalistiske ideologi.

Selv om jeg påpekte at et solid flertall av den norske befolkning er motstandere av profitt på velferdstjenester, tegner Bekkelund et bilde av vårt ståsted som ytterliggående, og sin egen og Civitas forvorpne markedsliberalisme som pragmatisk, fornuftig sentrumspolitikk.

Jeg påpekte at avkastningen på investert egenkapital i barnehagesektoren er 3 ganger så høy som på Oslo Børs, og at dette er langt mer enn risikoen skulle tilsi, som det ble konkludert med i en rapport fra BDO. Bekkelund hevder dette skyldes at «når kapital er en mindre viktig del av driften, er det å forvente at avkastningen på egenkapitalen blir høyere, selv med samme risikonivå». Som Financial Times-kommentator Martin Sandbu tweetet til Bekkelund: «Argumentet her er feil. Det er ikke slik at lavere kapitalintensitet skulle tilsi høyere avkastningsrate på egenkapitalen. Egenkapitalavkastningsrater på flere titalls prosent hører ikke hjemme i et marked med fungerende konkurranse, annet enn høyrisiko venture capital.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bekkelund bagatelliserer så egenkapitalavkastningen med at man kunne sett på driftsmarginen, som også er et relevant lønnsomhetsmål. Hun stadfester at kommersiell barnehagedrift er ganske lønnsomt også etter dette målet, og jeg takker for hjelpen med det.

Likevel synes Bekkelund jeg undervurderer risikoen involvert i kommersiell barnehagedrift, og foretar en fiffig retorisk vri: Jeg har nemlig glemt den politiske risikoen for at et nytt politisk flertall kan komme til å utfase kommersielle aktører.

Hva er politisk risiko? Det Bekkelund kaller politisk risiko, synes å være det vi andre kaller demokrati: velgernes råderett over sine skattepenger og muligheten for å bestemme at de ikke skal gå til å sponse kommersielle aktører i velferden.

I mitt opprinnelige innlegg skrev jeg i alle fall at de kommersielle aktørene skal kompenseres ved en utfasing, og så vidt meg bekjent er det ingen som har tatt til orde for at de skal eksproprieres, som synes å være det scenariet Bekkelund ser for seg.

Argumentet virker uansett ikke å henge på greip: Hvis den høye avkastningen anses som kompensasjon for «politisk risiko», burde det jo være greit å fase ut kommersielle driftsformer. For risikoen forbundet med et slikt demokratisk vedtak er jo allerede kompensert i form av avkastningen?

Argumentet om politisk risiko er altså både uheldig og dårlig. Det er nesten så man lurer på om det er ledd i en forvirringstaktikk fra forsvarerne av velferdsprofitt.

Bekkelunds argumenter er i alle fall forvirrende. Hun famler i sin ideologiske skrivebordsskuff og trekker opp påstander med uklar dokumentasjon og relevans: Ideelle aktører mangler «insentiver til å utvikle gode konsepter» (er ikke ideelle aktører motivert nettopp av å drive god barnehage?), «private aktører har blitt kastet ut av røde flertall» (hvilke tilfeller snakker hun om?), offentlige pensjonsordninger er for gode (uenig, men hva har det med saken å gjøre?), med mer.

Bekkelund burde hørt på samfunnsøkonomen Anne-Marie Pålsson, som har sittet i Riksdagen for Moderaterna (Høyres svenske søsterparti). Hun forklarer hvorfor aksjeselskaper ikke har noe i velferden å gjøre: Eierne har begrenset ansvar og en ensidig vektlegging av lønnsomhet, og det «krever enormt med ressurser, kontrollmekanismer, lovverk og oppfølging for å hindre at aksjeselskaper forfølger lønnsomhetsformålet sitt». Mens kunnskapsminister Jan-Tore Sanner viser tegn til å innse dette, sitter Civita fast bak skrivebordet og argumenterer uetterrettelig ideologisk:

«Den politiske logikken er slik at hver gang det oppstår et avvik eller man ser en mulig markedssvikt blant private aktører, så ønsker noen å avvikle det private tilbudet. Når det oppstår feil eller man ser svakheter i det offentlige tjenestetilbudet, er det imidlertid ingen som går ut og mener at man heller burde overlate tjenestene til det private markedet.»

Hva behager? Ingen? Dette minner da mistenkelig om Civitas kjernevirksomhet, og nettopp den ideologien som har ligget bak markedsrettingen av offentlig sektor de siste tiårene?

Det ideologiske tankespinnet stopper ikke der: «Markedsøkonomien har gitt oss en velstandsvekst som ingen andre økonomiske systemer har maktet». Hvor kommer det fra, og hva har det med saken å gjøre?

For det første har det aldri eksistert noen ren markedsøkonomi, noe Bekkelund selvsagt er smertelig klar over. For det andre har veksten vært lavere – og med mer ulikhet og finansiell ustabilitet – i den vestlige verden i perioden etter 1980, hvor en markedsliberalistisk politikk har dominert, enn den var før 1980, med en mer regulert økonomi.

Mens jeg og mine meningsfeller synes å leve i en sort/hvit verden, formaner Bekkelund til å se «det brede fargespekteret i mellom». I hennes nyanserte verden er det plass til to «modeller». Den ene er «markedsøkonomi», men hun sier ikke hva den andre er, som antakelig er det jeg og mine meningsfeller måtte stå for i vår sort/hvite verden. Hva er det? En sovjetisk planøkonomi?

Hvis Bekkelund var usikker på det, så er det den nordiske velferdsmodellen jeg og flertallet av den norske befolkning forsvarer, og vi mener den er uforenlig med profitt på velferdstjenester, som barnehagesektoren utgjør en viktig del av. En modell som for øvrig har gitt en velstandsvekst få andre systemer har maktet.

Dette er en variant av det økonomiske lærebøker på side 3 kaller blandingsøkonomi. Men det finnes ikke i Civitas nyanserte verden. På deres hjemmeside står det at blandingsøkonomi «er et begrep som ikke lenger er særlig relevant, da alle moderne land har en økonomi som er dominert av private bedrifter i markedskonkurranse, samtidig som man på noen områder driver offentlig virksomhet utenom markedet». Den var ny for meg!

For min del må Civita gjerne fortsette å koke ideologisk spikersuppe for å forsvare profitt i velferden, men det er litt ufint å late som de står for en pragmatisk og fornuftig sentrumspolitikk.

I mellomtiden vil den sunne fornuft – og den norske modellens hevdvunne arbeidsdeling mellom privat og offentlig sektor – fortsatt lede til det synspunkt at velferdstjenester er uegnet for kommersiell virksomhet. Og en avkastning som er tre ganger så høy som på Oslo Børs, risikotakingens hjemsted – i en barnehagesektor som er fullfinansiert av kommunale tilskudd og foreldres egenbetaling – vil fortsatt fremstå som urimelig.