BLIR MISTRODD:  Morten Traavik har laget flere kunstprosjekter knyttet opp mot Nord-Korea, sist «Kardemomyang» under Festspillene i Bergen, som pågår til 4. juni. Foto: Thor Broderskift / Festspillene i Bergen
BLIR MISTRODD: Morten Traavik har laget flere kunstprosjekter knyttet opp mot Nord-Korea, sist «Kardemomyang» under Festspillene i Bergen, som pågår til 4. juni. Foto: Thor Broderskift / Festspillene i BergenVis mer

Civita og ucivita

I to år har Civita forsøkt å stemple meg som en «nyttig idiot for et skrekkregime».

Meninger

I Norge, denne tross alt beste av verdener, er et av velferdsdemokratiets få skyggesider alle de altfor mange dårlige alternativene man må velge mellom. Ved forrige stortingsvalg var kvalene for undertegnede større enn noensinne: naive, selvhøytidelige godfjotter til sentrum-venstre eller uvitende, paranoide fjøsnisser til sentrum-høyre?

Av ren desperasjon endte jeg derfor med å proteststemme Senterpartiet. Av de (ganske få) alternativene som er verre, er nemlig å ikke stemme. Den som ikke gidder å ofre en liten time av sin egen grunnlovsfestede frihet, betalt for av generasjoners kamp og oppofrelser, til å medbestemme hvilket samfunn vi skal lage sammen, burde fratas statsborgerskapet og settes på første fly til Saudi-Arabia.

Om vi i dagens stadig mer sosialt fragmenterte norske samfunn fortsatt skal kunne enes om ett forbannet ansvar som borger, som civitas, så la det være ikke bare retten, men plikten til å stemme. I verden rundt oss fødes tusenvis hver eneste dag inn i samfunn og systemer der retten til medbestemmelse i beste fall kun er ord på papir.

Som for eksempel i Nord-Korea. Et ikke helt tilfeldig valgt eksempel på bakgrunn av den heftige debatten rundt konsertforestillingen «Kardemomyang» som jeg iscenesatte i Bergen under årets Festspill.

Forestillingen gjør blant annet bruk av sanger og illustrasjoner fra Thorbjørn Egners udødelige klassiker «Folk og røvere i Kardemomme By», fremført med imponerende virtuositet av unge nord-koreanske musikkelever mellom 11 og 15 år fra Kum Song Middle School i hovedstaden Pyongyang, som ikke bare har oversatt sangtekstene til koreansk men også parallelt øvd dem inn utenat på norsk (!).

Slik den kjente filosofen og teoretikeren Slavoj Zizek har beskrevet kunstneriske uttrykk som nærmer seg den totalitære estetikken, så utfordrer og potensielt undergraver også «Kardemomyang» både nasjonale og politiske symboler. Ikke gjennom å stille seg utenfor dem og kritisere dem, men gjennom å være dem og fylle dem med nye og flere meningslag i tillegg til det opprinnelige.

Blant de mange positive og innsiktsfulle anmeldelsene av forestillingen finner vi kulturredaktøren i det høyreliberale samfunnstidsskriftet Minerva, som kaller Kardemomyang «det mest fascinerende jeg har sett på lenge» og konkluderer med at «Det er lenge siden noe har klart å få meg til å føle både glede, vantro, vemmelse og usikkerhet på samme tid» (23.05.). Nettopp og bravo - det ene utelukker ikke det andre! Minerva deler både ideologisk landskap og fysiske kontorlokaler med sin egen tante Sofie, den «liberale tankesmien» Civita.

Sistnevnte har med all mulig tydelighet demonstrert at plassen til flere parallelle tanker i hodet også hos liberalere blir mindre med fremskreden alder. Så mye tid, energi og etter hvert også penger har Civita brukt på sitt flerårige korstog at smien har satt opp et eget nettarkiv kalt «Traavik, kunst og Nord-Korea» (på civita.no), med lenker og pekere til (foreløpig) sammenlagt elleve lange og sterkt kritiske kronikker og debattinnlegg fra september 2012 til dags dato. Selvsagt er det gledelig at den samfunnsengasjerte kunsten fortsatt kan skape engasjement, diskusjon og refleksjon.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Og her har landets etter sigende ledende tankesmie, med tette ideologiske bånd til sittende regjering, satt sin egne historiker, eller historiesmed om man vil, nærmest i fulltidsstilling som antipropagandist for en serie kunstprosjekter. Skal man ta i tillegg medregne energien Civitas Bård Larsen og Facebook-Høgre-vennene hans har brukt på Traavik og Nord-Korea (men ikke så mye på kunst, dessverre), der karakteristikker som for eksempel «rasshøl» henger løst, må aktiviteten snart begynne å regnes i årsverk.

Allerede i første debattinnlegg (11.09.12) slås det fast at kunstneren Traavik «trives i et landskap fullt på høyde med Hitlers Nürnberg-møter». I neste avsnitt spørres det retorisk: «Kunne Traavik gjort det samme i Hitler-Tyskland?». Litt senere i samme innlegg anklages jeg beviselig feilaktig for å benekte at fangeleire eksisterer i, med Civitas ord, «det nærmeste vi har kommet nasjonalsosialisme siden det Tredje Riket».

Gang så dette med elleve, spre det over to år, fremsatt av kredible opinionsdannere i den norske offentligheten og i stadig mer gjørmete spor: Jeg lar meg bli «vartet opp som en VIP blant regimets utkommanderte klakører» (25.10.12), «latterliggjør overlevendes beretninger fra (konsentrasjons)leirene» (11.02.14), og er en «nyttig idiot for et skrekkregime», en formulering skribenten er så fornøyd med at den gjentas allerede i neste avsnitt (19.02.14).

Min mentale sunnhet har også blitt trukket i tvil, og mine motiver forsøkt mistenkeliggjort gjennom løst fremkastede påstander som jeg lett kan motbevise. Det er imidlertid ikke lett, all den stund Civita nekter å møte meg i mer nyanserte diskusjonsfora enn fem minutter på lufta. De har også konsekvent nektet å se en eneste av forestillingene de kritiserer, selv etter personlig invitasjon fra Festspilldirektøren.

Nå mener jeg, og har alltid ment, at den som vil være med på leken gjennom virksomhet som griper inn i det offentlige ordskiftet, får være forberedt på å smake steken.

Diskusjonene Civita både frivillig og ufrivillig har medvirket til er viktige og verdifulle for vår frihet. Det er tonen og virkemidlene som er problematiske.

Ikke minst når Civita bidrar til å piske opp stemninger som resulterer i at maskerte figurer i finlandshette og med truende oppførsel sprer anti-Traavik/Nord-Korea-pamfletter på gaten, slik det skjedde i Bergen sentrum bare timer før premieren på «Kardemomyang» i forrige uke. Hva og hvem som sto bak vet ingen, siden vedkommende nektet å svare på spørsmål før han etter hvert forsvant.

På et prinsipielt grunnlag mener jeg at vår dyrebare frihet, også ytringsfriheten, mister sin verdi uten et visst ansvar. Civitas gjentatte, uforsonlige og langvarige angrep mot et enkeltmenneskes integritet faller klart innenfor straffelovens paragraf 247 «egnet til å skade en persons gode navn og rykte eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit».

Jeg vil dermed parafrasere debatten rundt Mykles «Sangen om den røde rubin» og si: dersom en kronikk kan gjelde som politianmeldelse, så foreligger den herved. For både meg og mine medarbeidere føles det nå viktig å få kjent Civitas beskyldninger døde og maktesløse før enda flere maskerte menn får for seg at vi er «tankeløse medløpere» for «verdens verste terrorregime».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook