I Norge, denne tross alt beste av verdener, er et av velferdsdemokratiets få skyggesider alle de altfor mange dårlige alternativene man må velge mellom. Ved forrige stortingsvalg var kvalene for undertegnede større enn noensinne: naive, selvhøytidelige godfjotter til sentrum-venstre eller uvitende, paranoide fjøsnisser til sentrum-høyre?

Av ren desperasjon endte jeg derfor med å proteststemme Senterpartiet. Av de (ganske få) alternativene som er verre, er nemlig å ikke stemme. Den som ikke gidder å ofre en liten time av sin egen grunnlovsfestede frihet, betalt for av generasjoners kamp og oppofrelser, til å medbestemme hvilket samfunn vi skal lage sammen, burde fratas statsborgerskapet og settes på første fly til Saudi-Arabia.

Om vi i dagens stadig mer sosialt fragmenterte norske samfunn fortsatt skal kunne enes om ett forbannet ansvar som borger, som civitas, så la det være ikke bare retten, men plikten til å stemme. I verden rundt oss fødes tusenvis hver eneste dag inn i samfunn og systemer der retten til medbestemmelse i beste fall kun er ord på papir.

Som for eksempel i Nord-Korea. Et ikke helt tilfeldig valgt eksempel på bakgrunn av den heftige debatten rundt konsertforestillingen «Kardemomyang» som jeg iscenesatte i Bergen under årets Festspill.