Clark Kent

Supermenn fra Sverige.

KONSERT: Til dere som har billett til konserten i kveld og i morgen: Gled dere sinnssykt. Dere får ikke en konsert, men konseptuell forestilling – multimedieshow som sitter igjen i kroppen tøffere enn den verste hangover. Men med motsatt fortegn.

Og til dere som ikke har billett: Fortvil, og håp at Kent kommer tilbake – snart.

Kent er ikke et band, det er et monster. I går gikk startskuddet for tre utsolgte konserter på Sentrum Scene. Var det noen som lurte på hvorfor strømmen til hele NSB på Østlandet gikk dagen før? Innlysende, Kent og ditto tonn med lys, laser og lyd måtte prøvekjøres. Og det krever noen terrawatt.

Kents medbrakte utstyr må være det største som noensinne har vært presset inn på denne intime storstua. Selv ikke U2 kunne fylt scenen med mer spektakulært stæsj.

Lyden var superb, og husets lydanlegg var supplert med høyttalervegger på sidene – noen som gjorde lyden fysisk. Hele bakveggen var dekket med tv-monitorer, som presenterte bisarre kortfilmer og hypnotiske tredimensjonale symboler. Det hele topper seg med spindelvev av lasernett som veves ut over lokalet til bandets hypnotiske, suggererende og storslagne rock.

Konserten befester Kents posisjon som Skandinavias største band, et Nordens U2, Coldplay eller Depeche Mode.

Bandet har sterkt slektskap til de tre nevnte bandene, men står likevel fjellstøtt på egne ben. Og at de synger på morsmålet, er en maktdemonstrasjon – og en nesepeker til alle som synger på engelsk for å slå igjennom i utlandet.

Kents siste plate er langt fra så revolusjonerende som konserten. Mens «Tilbake till samtida» er mer synthbasert og elektronisk, viser bandet seg live like mye som et gitarband.

Kent live 2007 er som en rus. Jeg burde nok ikke ha kjørt hjem.