HØYRE-FRYKT: Høyre-folk høyt og lavt framstår ganske livredde for at hovedstadens skolesjef i 18 år, Astrid Søgnen, skal erstattes under et rødgrønt byråd, skriver artikkelforfatteren. Her er Søgnen sammen med kronprinsesse Mette-Marit og daværende Høyre-ordfører Fabian Stang under åpningen av Rommen skole og kultursenter. Foto: Berit Roald / Scanpix
HØYRE-FRYKT: Høyre-folk høyt og lavt framstår ganske livredde for at hovedstadens skolesjef i 18 år, Astrid Søgnen, skal erstattes under et rødgrønt byråd, skriver artikkelforfatteren. Her er Søgnen sammen med kronprinsesse Mette-Marit og daværende Høyre-ordfører Fabian Stang under åpningen av Rommen skole og kultursenter. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Debatten om Oslo-skolen:

Clemet er selektiv på grensen til det komiske i Søgnen-saken

En mer spissformulert debattant ville kalt henne en hykler.

Meninger

Høyre-folk høyt og lavt framstår ganske livredde for at hovedstadens skolesjef i 18 år, Astrid Søgnen, skal erstattes under et rødgrønt byråd. Høyre ønsker nok at neste sjef skal være flasket opp på den bedriftsinspirerte resultatmålstyringen som Søgnen, med hjelp fra Handelshøyskolen BI, har brukt til å omdanne Osloskolen i sitt bilde.

En annerledes, og mindre autoritær, sjef kunne jo tenkes å lytte mer til fagfolkene som hver dag står i klasserommet. Altså lærerne som faktisk møter de individene – barna våre – som i et direktørperspektiv er råmateriale for produksjonen av statistikker som lederne kan sole seg i glansen av.

Fremst i det borgerlige fakkeltog som nå marsjerer i ring til støtte for toppsjef Søgnen marsjerer Civita-leder Kristin Clemet. Hun angriper alle som spør om Søgnens direktører kan ha levert et varsel mot Oslos skolebyråd Inga Marte Thorkildsen som ledd i en maktkamp om Søgnens posisjon. Thorkildsen mener som kjent at Søgnen skal gå av når hun nå fyller 67.

Bare det at noen i pressen lufter tanken om de anonyme direktørenes motiv for å varsle er «oppsiktsvekkende», ifølge Clemet. Det kan nemlig ødelegge varslingsinstituttet ved å «skremme andre som vet om alvorlige forhold fra å varsle».

Clemet mener nok å framstå meget prinsippfast. I virkeligheten er hun så selektiv at det kan bli på grensen til komisk. La meg nevne noen eksempler fra Søgnens regjeringstid i hovedstadens skoleverk.

I 2004, fire år etter Søgnens maktovertakelse, dokumenterte Redaktørforeningen at mens 83 prosent av de spurte skolelederne i Oslo mente at «kravene til lojalitet fra skolelederne overfor kommunens øverste administrative og politiske ledelse» var blitt strengere. 79 prosent opplevde at muligheten til å ytre seg kritisk offentlig om de overordnede var blitt dårligere. Urovekkende mange «vegret» seg for å delta i offentlig debatt. Meg bekjent, utløste ikke dette et pip av bekymring på ytringsfrihetens vegne, fra daværende skolestatsråd Kristin Clemet.

Ei heller som Civita-leder følte Clemet seg kallet til ytringsfrihetens tjeneste, da Norsk Lektorlag i 2011 fant at 66 prosent av lektorene under Astrid Søgnens regime mener de ikke kan uttale seg fritt om hvordan de vurderer forholdene ved skolen sin. Andelen var 40 prosent høyere enn i resten av landet. Andelen rektorer som «er redd for å kritisere forhold ved skolen i offentligheten av frykt for negative reaksjoner» var 53 prosent høyere i Oslo enn i øvrige fylker.

Like fraværende har Clemets kritiske klo vært etter avsløringene av hva som skjedde i 2014, da tre av Søgnens underdirektører sendte inn et formelt varsel mot sjefens «trakasserende lederstil». Med ord som autoritær, uforutsigbar, detaljstyrende og belærende beskriver varslerne hvordan Søgnen har skapt «et arbeidsmiljø som bærer preg av frykt», har Dagsavisen fortalt.

Hvordan valgte det Høyre-styrte byrådet å undersøke dette alvorlige varselet mot den mektige lederen for Kommune-Norges største etat, et varsel som føyde seg inn i et mønster av ytringsfrykt som er dokumentert flere ganger, tilbake til 2004? Interne folk fra Høyres egen byrådsavdeling for finans intervjuet fem vilkårlige direktører, en prosess kommunen selv nå innrømmer var uegnet til å søke sannheten. Da direktørene ikke la ut om overgrep fra sjefens side, ble saken puttet i skuffen og varslerne overlatt til sin skjebne.

Om alt dette er Kristin Clemet taus, inntil hun i 2018 opplyser Aftenpostens lesere at «det er vanskelig å se at det er en særegen ytringsfryktkultur akkurat i Oslo-skolen». Nei, det er ikke vanskelig å se. Det er godt dokumentert.

Hvorfor skulle en ridder av ansattes ytringsfrihet ha behov for å fornekte et urovekkende problem som er dokumentert helt siden 2004? Og hvorfor så store variasjoner i dagsformen? Om det Høyre-styrte byrådets summariske behandling av varslerne mot Søgnen i 2014: Ikke et knyst. Mot medier som spør om motivene til Søgnens direktører anno 2018: Alle Civitas pauker og basuner.

En spissformulert debattant kunne kalt Kristin Clemet en hykler. Selv vil jeg nøye meg med å påpeke at Civita-sjefen er selektiv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.