Clemets usannhet

Tidligere utdanningsminister Kristin Clemet påstår at «PISA 2006-ungdommene har altså gått i en skole der det var forbudt å lære å lese og skrive fra første klasse» (Dagbladet 10/12.). Samme usannhet serverte hun, og Høyres Ine Marie Eriksen, i RedaksjonEn i NRK, 5/12. Begge påstod at det i den forrige læreplanen (L97) var forbudt, «ikke lov til», å lære å lese i første klasse. Det var altså først med Kunnskapsløftets læreplaner i norsk fra 2006 at det ble lov å lære å lese og skrive for de som begynte i skolen. (Forresten rart at Clemet, utdanningsminister fra 2001-05, ikke gjorde noe med analfabetismen straks hun tiltrådte, f. eks. som ny forskrift til opplæringsloven eller som direkte læreplanendring.)

Hva var det så lov til i norskplanen for 1. klasse i den forrige læreplanen? Følgende poeng er kanskje ikke så viktig. Men det må nevnes for å bidra til et kunnskapsløft for Clemet – som jo faktisk bestyrte skole-Norge i fire år med den tidligere planen: L97 hadde ikke noe forbud mot at lærerne prøvde å lære elevene mer enn det læreplanen krevde i det enkelte fag på det enkelte klassetrinn. Så til det viktigste, det helt avgjørende: L97 krevde faktisk begynnende lese- og skriveopplæring fra 1. klasse.

I læreplanens hovedmoment i norsk for 1. klasse: «Lese og skrive» (s. 117) står det blant annet: «I opplæringa skal elevene møte symbol, bokstavar, tal og skrift i klasserommet og andre stader, til dømes skilt, plakatar, oppslag og bøker, og ta bokstavane i bruk i si eiga takt.» Elevene skal også «få hjelp til å skrive ned noko dei seier eller fortel … samtale om tekstane dei har skapt, og om kva dei likar i tekstane til andre».

Selvsagt kunne formuleringene om den begynnende lese- og skriveopplæringen vært enda mer konkrete og detaljert styrende for lærerne. Men det rokker ikke ved Clemets usannhet, som jeg antar skyldes uvitenhet: Det var langt fra «forbudt å lære å lese og skrive fra første klasse» i den forrige læreplanen. Tvert i mot: Læreplanen krevde det!

Det alvorligste ved dette er følgende: I forsvaret for en ny læreplans fortreffelighet, spres det myter om innholdet i den gamle. Hernes gjorde det samme i 1990-åra – for å begrunne hvor nødvendig L97 var sammenliknet med L87. Denne «læreplanismen» fra geskjeftige utdanningsministere – denne overtroen på nye læreplaners betydning koblet til myteskaping om den gamle – er nedstemmende.

De siste femten åra har skolen stadig har fått nye og skiftende reformer – ovenfra og utenfra. Aldri før i norsk skolehistorie har så mange reformer som gjelder så mange utdannelsesnivåer og -områder blitt så sterkt forandret på så kort tid. Vi som utdanner grunnskolelærere har de siste femten åra opplevd fire grunnleggende strukturreformer, inkludert fire ulike nasjonale rammeplaner for de forskjellige fagene. Fire ulike nasjonale rammeplaner på femten år – i en fireårig utdanning! Grunnskolen og videregående opplæring har fått helt nye systemendringer før nye nasjonale fagplaner med Kunnskapsløftet fra 2006. Lærere som har jobbet i grunnskolen siden 1986, har de siste tjue åra måttet undervise etter fire ulike nasjonale læreplaner for skolens fag. Fire ulike nasjonale læreplaner på tjue år – i en niårig (etter 1997, tiårig) grunnskole!

Skolens folk, altså elever, lærere og skoleledere i skolens hverdag, trenger utdanningspolitikere som ikke ombestemmer seg med så få års mellomrom, som ikke stadig omorganiserer skolens struktur og omskriver læreplanene i et forrykende, hastverkspreget og udemokratisk tempo. Vi trenger mer inspirasjon og råd nedenfra og innenfra. Dette kan skje bl.a. gjennom ressurser og tid til kollegabasert veiledning, nettverksbasert etterutdanning, verkstedspregete kurs og inspirasjon fra skoler som «har fått det til» – langt på vei – på enkelte områder. Vi trenger ressurser til kontinuerlig etterutdanning – i stedet for stadig å måtte kurses i forhold til omorganiseringer og planreformer som i liten grad påvirker skolens faglige og pedagogiske innhold.

Skolen som lærende organisasjon er avhengig av vilje og evne til nyskaping. Men den må ikke bygge på myter om det som var. Den må bygge på forskningsbaserte vurderinger av læreplaners betydning, struktur og innhold. Den må bygge på systematiske, varierte og dokumenterte erfaringer fra skolens egne folk, gjerne koblet til ulike typer tester og prøver. Men disse testene og prøvene må avspeile ulike fags egenart og kunnskapsformer – og de må brukes til å forbedre læringsprosessene på den enkelte skole, i den enkelte klasse, for den enkelte elev.

Minst av alt trenger vi gamle eller nye utdanningsministere som sprer usannheter og myter om tidligere læreplaner for å rettferdiggjøre enda en «systemreform» eller fordele skyld på andre for svake norske resultater i PIRLS- og PISA-tester. Kristin Clemets usannheter om hva som var «forbudt» og derfor «ikke lov» i den tidligere læreplanen må ses i et slikt større perspektiv.