Clinic

Clinic kan det fortsatt.

CD: Det er noe med Clinics prefiks-uttømmende popmusikk (folk-garasje-psykedelia-indie?) som resonnerer sterkt med at bandet aldri tar til scenen uten kirurgmasker. Denne tilsynelatende teite gimmicken funker den dag i dag som en perfekt illustrasjon av bandet, da alt de utgir av lyd synes å inneha kirurgiens to motpoler av blod og innvoller i den ene enden og iskald distanse i den andre. For uansett hvor rå, upolerte og hjerteskjærende Clinic blir, blir de aldri personlige.

Vokalen er, som mye annet her, spilt inn med distortion, som for å eksplisitt minne lytteren om at det du hører på ikke er en mann som synger, men et opptak av en mann som synger. Alt Clinic spiller, hvor intenst det enn er, er fortid i det man hører det, bare kalde fossiler av fordums følelser.

Det er fortsatt en uhyggelig og fascinerende vibb, fem album inn i karrieren.