TV-anmeldelse: «Catch-22»

Clooneys absurde krigslek

Serieversjonen av «Catch-22» mesker seg i tragiskomiske selvmotsigelser.

SELVMOTSIGELSE: George Clooneys seriversjon av krigssatiren «Catch-22» mesker seg i militære og byårkratiske absurditeter, mener Dagbladets anmelder. Vis mer

Krig, hva er det godt for?

Om ikke annet har det gitt oss en hel undersjanger av antikrigshistorier, som strekker seg fra det sjelfulle, tragiske og opprivende, til det satiriske, fjollete og absurde.

Og i blant alt dette på én gang, innenfor et og samme verk.

«Catch-22»

5 1 6

Krigssatire

Premiere 20. mai
Beskrivelse:

George Clooneys serieversjon av den krigssatiriske klassikeren.

Kanal:

TV2 Sumo og C more

«Vi ler, så vi skal slippe å gråte.»
Se alle anmeldelser

Joseph Hellers roman «Catch-22» fra 1961, som ble film i 1970, er et sånt et.

Nå har George Clooney og samarbeidspartner Grant Heslov laget serieversjon av historien om kaptein Yossarian, som har sikteansvar på et av mange amerikanske B-25-bombere som flyr tokt over Italia mot slutten av andre verdenskrig. Yossarian kjemper for å bevare sin sinnshelse i dette helvetet på jord – der et blodbad av endetidsproporsjoner danser pardans med militærledelsens rigide, irrasjonelle og selvmotsigende byråkrati – samtidig som han gjør alt han kan for å bli erklært sinnssyk så han slipper å fly flere bombetokt, som han opplever som mer og mer meningsløse jo klarere det blir at de allierte vil vinne krigen.

Det er bare én hake: Ifølge paragraf 22 er det nemlig såpass rasjonelt å ville komme seg ut av en så akutt faresituasjon som bombeflytokt er, at man er nødt til å være åndsfrisk for å ville det, og følgelig ikke kan slippe unna på grunn av sinnssykdom.

Evighetsmaskin

En perfekt metafor for krig og byråkrati som selvforsterkende selvmotsigelse, en kinesisk fingerlås man sitter mer fast i jo hardere man prøver å komme seg løs (og et vestlig motstykke til den ryggradsløse, statskommunistiske dogmatikken man så tidligere i år i «Chernobyl»). For Yossarian, hvis nedtelling til siste tilmålte tokt blir sabotert av at ledelsen stadig slenger på en håndfull ekstra oppdrag bare fordi fordi, blir hele krigen en catch-22, en evighetsmaskin der maur som ham må løpe av gårde på et møbiusbånd og alltid ende opp der de startet, inntil det tyske antiluftsskytset en dag treffer blink og alt er over.

Økseskaft

Clooney og Heslov (som begge spiller små roller selv) mesker seg i absurditetene de finner både i rigide systemer og hjerner, der de stakkars bombeflymannskapene må marsjere i takt i formålsløse parader, straffes for å besvime uten tillatelse, eller forfremmes vilkårlig bare fordi pampene ikke vil innrømme at de forvekslet etternavnet «Major» med graden major. Rollefigurene gis tilsiktet innholdsløse, goddag-mann-økseskaft-replikkutvekslinger som kunne vært tatt rett ut av en film av Marx-brødrene, og som bare understreker at ingen der egentlig vet hva de holder på med, de bare klamrer seg til kantene av et firkantet system og prøver å komme ut i pluss.

De mange komiske situasjonene på bakken er brutt opp av dramatiske bombetokt i luften, der fokuset ikke er på kampens spenningsmomenter, men mer på den fryktinngytende hjelpeløsheten som følger av å være låst inne i en skranglete blikkboks høyt over skyene, mens man blir beskutt av tysk artilleri og ser sine venners blod smøres utover frontruten sin.

Ensemblet har gode, snåle fjes, som tatt ut av krigskarikaturer og tegneserier. De unge flyverne består stort sett av ukjente navn, mens offiserene gestaltes av Clooney selv (som den ikke så altfor subtilt titulerte løytnant Scheisskopf), Kyle Chandler («Bloodline») som mannemannen oberst Cathcart, og Hugh Laurie («House ») som major de Coverley. (Sistnevnte spilte også i Black Adder-seriene, som i sin fjerde sesong angrep skyttergravene i første verdenskrig med tilsvarende satirisk melankoli)

Voksne småunger

Etter snart seksti år med mørk krigshumor som står på bokas skuldre, er det grenser for hvor mye satirisk slagkraft «Catch-22» fortsatt har. Serien forteller oss sånn sett ikke noe nytt, og grunnhistorien kan dessuten fremstå hakket mindre tidløs enn noen av sine sjangersøsken. Selv om den kafka-ske byråkratikampen og beckett-ske absurditeten er poengtert, har ikke denne fortellingen det samme karakterdrapet på menneskelig primaldrift og -dårskap som Stanley Kubricks «Dr. Strangelove», eller den samme nådeløse og opprivende observasjonsevnen som Kubricks andre antikrigsfilmer, «Paths of Glory» og «Full Metal Jacket». Den er sjelden like infam og rebelsk som «M*A*S*H», og har ikke den eksistensielle forvirringen og sårheten til Kurt Vonneguts «Slaktehus-5».

Til gjengjeld har den en fabelaktig rolletolkning i sentrum, av Christopher Abbott («Girls») som Yossarian, som bidrar til emosjonelt å forankre situasjoner som risikerer å bli litt mer akademisk fiffige enn opplevde. Ofte bare med et subtilt blikk eller kroppspråk er Abbotts Yossarian vekselsvis både fornuftens stemme og prisgitt sine egne impulser, et offer og en bølle, en distansert, sarkastisk «Hawkeye» fra «M*A*S*H», og en molefonken, men åndsfrisk mann drevet til randen av det et menneskesinn kan tåle. Det er en egen forbannelse i å se gjennom den tynne fernissen av rigide systemer skapt for å opprettholde illusjonen av kontroll, og ned i infernoet under, samtidig som man er påkrevd å underkaste seg samme system totalt, et system der all individualitet og egenverd rives bort av voksne småunger som forsøker å hamre mangesidede former ned i et firkantet hull.

Den virkelige catch-22 er at det er tragisk fordi det er så komisk, og komisk fordi det er så tragisk.

Vi ler, så vi skal slippe å gråte.

(Anmeldelsen er basert på de to første episodene.)