Closer

De hadde navn som Devotion, Transylvania og Da Eastside Flow. Deres misjon var å bringe norsk popmusikk inn i en ny tidsalder. I dag vet vi at det ble med forsøkene. Bare en av popkometene overlevde ø-øFlava To Da Bone.

Denne uka lanseres gruppas andre album, og på Closer viser Flava for alvor at de er noe mer enn en døgnflue. I samarbeid med produsent David Eriksen leverer de en sjeldent lekker og delikat pop-CD. Flava To Da Bone holdt for øvrig et oppsiktsvekkende høyt nivå allerede ved første korsvei. Debuten fra '95, Feelin' Da Flava , var et lite oppkomme av catchy og moderne poplåter. Nå er stilen mindre umiddelbar. Tenåringsenergien og spensten fra debuten er byttet ut med mer laid back atmosfære. Ved første gjennomhøring kan man få inntrykk av at plata er en samling innholdsløse middelmådigheter ettersom popreferengene ikke er like tydelige som for to år siden. Men etter noen runder er det liten tvil om at Flava er kommet helskinnet gjennom stilskiftet. Lett rapp, smektende koring og pirrende grooves kommer på løpende bånd. Produsent Eriksens beundring for amerikanere som TLC og Fugees høres her og der i soundet, men så lenge sluttproduktet er så smakfullt, er det ingen grunn til å klage. Vi har stor sans for hvordan Flava gjør Tom Pettys Free Fallin' til soulpop av utmerket klasse, hvordan George Michael får yo-faktor la Bøler i Guilty Feet og hvordan Baba Nation-vokalist Erik Røe og Flavas egen Annette Bjarøy smyger seg rundt hverandre i Monday Night . Lækkert, som det meste av det som skjer på denne plata.