Cocktail i uskyldens tegn

Som julekvelden på mannfolka kom herrebladet Cocktail ut med sitt første nummer for temmelig nøyaktig 50 år siden. Bladet ble legendarisk som forbudt sexobjekt for en hel generasjon tenåringsgutter. I dag står magasinet først og fremst som et symbol på at uskyldens tid definitivt er over.

Det er ikke til å tro. På disken i det overfylte antikvariatet skimter jeg en logo jeg drar kjensel på, ja som lyste i neon over inngangen til selve puberteten for rundt 35 år siden: Cocktail. Sannelig ligger en del løse nummer, for å uttrykke det slik, av dette sagnomsuste bladet over og under disken til den småhumrende antikvarbokhandleren - til salgs for en sum som forteller at klassiske utgaver av dette seiglivede produktet for lengst er blitt et samlerobjekt.

For oss som var guttunger på 1960-tallet, var disse bladene symbolet på alt som var forbudt. Bare tanken på at de fantes i kiosken, godt gjemt bak Norsk Ukeblad, Illustrert og Familien, var nok til å forvandle oss til flammende erotomaner. Bare synet av den håndskrevne logoen fikk lysten til å jage gjennom alt som fantes av blodårer. Men hvordan få tak i det?

Du gikk ikke uten videre bort til kioskdama du hadde kjøpt Donald og Vill Vest av i alle år og forlangte Cocktail.

Måtte gjemmes

Løsningen ble at to av oss skulle gå sammen, legge to kroner på disken og si i kor at vi skulle ha Cocktail. Vi la pengene på disken, hvoretter kameraten min brølte inn i kioskluka: «Han der skal ha Cocktail!» Deretter forsvant han som en hare mens jeg ble stående og ta imot det usømmelige produktet. Neste gang syklet vi heller flere kilometer for å finne en kiosk i strøk av byen hvor ingen kjente oss.

Ikke nok med det: Bladet måtte gjemmes. Gutterommets innerste avkroker ble benyttet som skjulested. Eller det ble gjemt i trappeoppganger, kjellerboder, lufteluker og tilfluktsrom - langt fra foreldre. En av kameratene mine var så redd for å bli tatt at han gravde ned bladene sine ute i skogen. Han glemte imidlertid å merke stedet og fant dem aldri igjen.

Pinupkultur

Denne jula feirer Cocktail 50-årsjubileum. Den første utgaven, trykt i én farge og ellers svart-hvitt, kom ut til jul i 1950, med en blanding av aktfoto og vitser. Før Cocktail fantes vågale humormagasiner som Tyrihans og Krydder, og utover 1950-tallet dukket blader som Verden Rundt, Joker og Bikini opp. Men bare Cocktail var Cocktail, pinupmagasinet over alle pinupmagasiner.

Pinup er et ord som stammer fra andre verdenskrig, da utfordrende bilder av kvinnelige filmstjerner og andre vakre damer ble distribuert til soldater som hengte dem opp på veggen over senga i kasernen eller teltet. Nakenfotografering er like tradisjonsrikt som fotokunsten, både som aktbilder til bruk for billedkunstnere og som forbudte, såkalte franske kort beregnet på erotisk interesserte i sin alminnelighet. Før krigen fantes også nakenblader, men først og fremst kamuflert som såkalte naturistmagasiner, med foto fra nudistleire.

Blomst i skrittet

Etter krigen kom eksplosjonen over hele den vestlige verden. I 1953 utkom det første nummeret av Playboy i USA, med Marilyn Monroe som sin første midtsidepike. Resten er historie. Mens Playboy faktisk har beholdt noe av sitt lett puritanske preg, har andre magasiner i hundre- og tusentall sprengt alle grenser og tabuer. En utgave av dagens Cocktail er et sørgelig syn, en glorete og grisete gjørme av silikonbryster, vulgære overstatements (av typen: «Malin er sexoman: Må ha sex fem ganger daglig...!») og avfotografering av noe som likner mer på gynekologiske undersøkelser enn aktstudier. Glem det.

Det klassiske Cocktail var derimot - sett med dagens øyne - en studie i uskyld, med «en slags tidstypisk og spennende skjønnhet», som Willy B. uttrykker det i sin bok om ukeblader, «Drømmenes marked». Modellene var ofte fotografert ute i naturen, mellom blomster og trær, iblant med skjødet pyntelig skjult av en blomst. Eller de poserte med en kledelig sjenanse i utpregete hybelkulisser, gjerne lettere henslengt på en sofa eller ei seng.

De færreste av modellene viste mer enn en aldri så liten dusk av kjønnet. Og de var slett ikke smellvakre. Noen var magre, andre var fete. Enkelte var ivrig opptatt med å trekke inn magen, mens andre holdt hendene blygt foran skrittet. Bare brystene fikk henge noenlunde fritt.

Hemmeligheten med dem var at de tilhørte dagliglivets verden. De var ikke filmstjerner eller profesjonelle fotomodeller. De kunne vært nabokona, lærerinnen, serveringsdama, de kunne vært kvinner du så hver eneste dag på trikken, på gata eller i melkebutikken. I naken tilstand. Det var dette som ga fantasien sterkest næring.

Forfatterne

Det samme gjaldt mange av fortellingene. Foruten enkelte intriger fra storbyer som London, Paris og New York fantes historier fra et gjenkjennelig hverdagsmiljø: vanlige leiligheter med alminnelige jenter og gutter, husmødre, handelsreisende, bibliotekarer, bilmekanikere og hotellgjester. Eller slektninger, som i fortellingen «Onkel legger plaster på såret» av Eva Kaat, der hovedpersonen kan fortelle at «jeg er sikker på at jeg holdt på å dø minst syv ganger før jeg reiste meg fra divanen» etter at den unge, pene onkelen har vært i sving.

Fortellingene var skrevet med utilslørt parodisk snert, men var opphissende nok for guttunger i 12- 14-årsalderen. Forfatterne brukte pseudonymer, ofte engelskklingende, som Frank Parker, Gregory Miller eller Rex Rogers, men også navn som signaliserte ironi: Omar Bigger, MacNaughty, Bjørn Barlend, Teddy Tuxedo, Mats Lars Ovanpå, D.E. Greppet og Pablo Puerilo. Novelletitlene talte for seg: «Piken fra snøviddene», «Mannen fra villmarka» eller «Ingen sak er for liten», og ingressene satte tingene på spissen: «Var dette virkelig en gammel, norsk påskeskikk?», «Farvel, lille kirsebærblomst» eller «Han var stor, sterk og stridslysten, og han kom rett mot huset vårt».

Den ville Johansen

Bladet inneholdt også seksualhistoriske innslag under tittelen «Cocktail Special», men det var nok sexnovellene som var mest attraktive. Men dristige? I novellen «Johansen» kommer altmuligmannen Johansen tilfeldigvis innom mens unge Britt ligger og leser en erotisk roman. Det tar ikke lang tid før det settes på musikk og dansen går på kjøkkengulvet:

«Johansen avslørte seg som en ekspert på villere danser. Britt blusset med kinnene og håret danset om henne. Morgenkjolen gled opp så de mørke brystknoppene pekte mot Johansen hver gang han løftet blikket fra den lyseblå trusen når hun hvirvlet mot ham. Da longplayen var slutt, sto de gispende mot hverandre på gulvet.» Og deretter trakk Johansen «av henne den lille lyseblå trusen med altmuligmannkyndige hender» før «hun trakk ham ned til seg og opplevde det svimlende». Det svimlende. Ibsen kunne ikke uttrykt seg mer konsist.

«Kjenn på meg!»

Mer detaljert og dristig går det for seg i for eksempel «Alle er like - uten en...» av Pierre Pirre:

«- Kom, gispet hun. Ta meg - ! Kjenn på meg - ! Å, du - kom!»

Hvoretter det slås fast at synet av hennes «rødblonde åpenbarelse» får «blodet til å hamre i tinningen» til den mannlige hovedpersonen mens hun «hvisket ord som var som eggende piskeslag over ryggen hans, hete - ildnende ord som virket som sporer på hans muskler og fikk dem til å påskynde tempoet».

Ord fra en svunnen tid. Naivt spekulativ litteratur uten påtrengende lyriske ambisjoner. I år 2000 er det sterkere sex i en reklamefilm mellom to barneprogrammer på tv enn i en hel årgang av fordums Cocktail. Uskylden er et forlatt stadium, og Cocktail er forvandlet fra å være erotisk avantgarde til å symbolisere ei tid da ordet blygsel fortsatt hadde mening.