Anmeldelse: Coldplay - «Kaleidoscope EP»

Coldplay er notorisk opptatt av å kikke i bakspeilet

Slipper supplement til «A Head Full of Dreams».

EP: Det er knapt noen artist i verden som selger mer konsertbilletter enn dem. Coldplay har blitt hele klodens minste felles musikalske multiplum. Det behages over en lav sko og potensielt dristige nye innfallsvinkler skubbes bort til fordel for nye måter å forsegle båndene til den store massen av platekjøpere.

«Kaleidoscope EP» er et slags vedheng til to år gamle «A Head Full of Dreams». Her samarbeides det med Big Sean og EDM-gullguttene The Chainsmokers - sånn apropos det å finne seg nye veier til å innynde seg hos det brede lag. «Something Just Like This» kommer her i livetapning, sånn for å forsterke den velkjente Coldplay-euforien.

Musikalsk er det ikke så mye nytt å spore. «A L I E N S» byr på litt mer knitring i mellom produksjonslagene, men ellers er det press play på de velkjente virkemidlene: Chris Martin leverer dovne, milde melodilinjer som etter x antall spillinger på radio garantert legger seg på hjernen i en eller annen form. Kompet siver nesten umerkelig og friksjonsfritt fremover og akkordene er de samme som i fjor og året før der.

Dette handler ikke om å undergrave Coldplay sin verdi fordi det er mykt, behagelig og populært, det dreier seg mer om den åpenbare motviljen til å ta grep om sin stadig mer strømlinjeformede og dermed i økende grad formelpregede sangtradisjon.

De har laget noen av de siste femten årenes mest uimotståelige pop-låter og «All I Can Think About Is You» og «Hypnotized» vil sikkert gjøre mange glade, men en ekte pop-artist utfordrer formatet, forsøker å knekke fremtidens koder og er ikke notorisk opptatt av å kikke i bakspeilet.