Vis mer

Coldplay lar seg ikke vippe av pinnen

Sikter fortsatt mot verdensherredømme.

ALBUM: Ingen skal ta fra britiske Coldplay deres evne til å skrive megahits, noe som også har gjort dem til verdens største band, fostret på 2000-tallet. Bandet har også en nærmest unik evne til å være forsiktige inn til det kjedsommelige.

Skal man dømme etter de første smakebitene fra «Mylo Xyloto» er det mer av det samme fra kvartetten, nemlig prangende widescreen-pop med himmelkrafsende refrenger, kjemisk renset for skarpe kanter og nennsomt pakket inn i en behagende pompøs og kantløs produksjon.

Coldplay skal ikke beskyldes for å ta sjanser når man skal få selve inkarnasjonen av mannen-i-gata-musikkkonsumenten til å kikke i deres retning, tre år etter forrige plateslipp.

Nye takter Men så oppdager man smått om senn at alt er ikke bare ved det gamle i det funklende pop-universet til Chris Martin & co. Ved siden av de sedvanlige sildrende U2-aktige gitarene og pianoteppene dukker det opp både småskeive rockeriff og sjøsjuke ballader.

Åpningslåta «Hurts Like Heaven» har endog islett av eurodance, mens Rihanna-gjestende «Princess of China» lukter på Vangelis episke melodiføring. Flankert av innslag som dette, blir plutselig ikke de stjernestøvpudrede singlene «Paradise» og «Every Teardrop is A Waterfall» like påfallende glatte.  

Avslappet «Us Against the World» er Coldplay på sitt mest nakne og tilbakelente, på den andre siden snur «Major Minus» nesa i retning Rolling Stones livsbejaende refrenger.

Nå handler selvsagt ikke dette om et radikalt veiskille for Coldplay. De strømlinjeformede melodiene ligger hele veien tykt, men smaksnyansene er flere og bandet virker mer avslappet og trygg på seg selv.

Da har man jo gjort noe riktig i både den ene og den andre retningen.

«Mylo Xyloto» er nok en gang produsert av blant andre Brian Eno, rammeverket er med andre ord i trygge hender denne gangen også.

Coldplay lar seg ikke vippe av pinnen