Coldplay

Eksperiment og dødkjøtt.

CD: Når artister og band samler tiloversblevne spor til «eksklusiv EP», er det for 1) å gi ut alle de spennende «utenfor-boksen»-låtene man ikke turte å ta med på albumet, eller 2) man gir det ut som «gave til fansen» selv om låtene ikke holder albumlåtenes nivå (og ergo heller ikke kom med på albumet i første omgang).

Denne Coldplay-EP-en oppleves mest som det første – «Viva La Vida» er et superbt mediokert album, utvilsomt vellydende og attraktivt på mange plan, men på langt nær det løftet for Coldplays sound som mange skal ha det til.

Man kan for så vidt forstå, rent melodisk, at flere av disse EP-sporene ble holdt unna albumet, men låter som «Rainy Day» og avslutningssporet «Now My Feet Won’t Touch The Ground» (og noen instrumentale mellomspill) byr på henholdsvis soundmessig eksperimentvilje og total akustisk tilbaketrekning, to ting bandet gjerne må gjøre mer av.

Tittelsporet «Prospekt’s March/Poppyfields» er derimot Coldplay på sitt blasse, svulstige jeg, delikat men dvask, pen men litt for pyntelig. Et par remikser og en ny versjon av «Life In Technicolor» fyller ut EP-en til en nær halvtime lang plate som i grunnen forandrer lite på bandets status, verken i respektfull eller kritisk retning.