FREDSAVTALE: President Juan Manuel Santos har satt sitt politiske liv inn på å skape fred i Colombia. Foto: AFP / NTB Scanpix / LUIS ROBAYO
FREDSAVTALE: President Juan Manuel Santos har satt sitt politiske liv inn på å skape fred i Colombia. Foto: AFP / NTB Scanpix / LUIS ROBAYOVis mer

Colombia må få fred

52 års blodbad må være nok.

Meninger

Vi ønsker alle i Colombia til lykke med fredsavtalen som nå er vedtatt enstemmig i begge kamre i Kongressen. Det er slutt på 52 års borgerkrig. Det er sannelig på tide for landets innbyggere å grave ned stridsøksene og ta fatt på alt det som har vært forsømt det siste halve århundret, for dét er ikke lite. Fattigdommen er skrikende, landsbygda trenger sårt utvikling, i utkantene finnes verken lærere, politifolk, dommere, skatteoppkrevere eller leger og sjukepleiere. I store deler av landet finnes det rett og slett ingen stat.

Og etter en så lang, så blodig og så opprivende borgerkrig er det veldig mange og alvorlige sår å lege. Vi ser dette i den innbitte motstanden mot fredsavtalen fra et mindretall, som innerst inne egentlig er ute etter hevn over sine fiender framfor å slutte fred. Bevares, det er helt legitimt å ha innvendinger til denne som til andre fredsavtaler, men nå er det nå sånn at en slutter fred med sine fiender og ikke med sine venner.

President Juan Manuel Santos, en tidligere krigshauk av en forsvarsminister som lærte seg å bli fredsdue, fortjener all ære for å ha våget å ofre sitt politiske liv for å skape fred. Hvis man krever fullkommen rettferd for alle de overgrepene som har skjedd i denne borgerkrigen, vil ikke bare noen og enhver blant både myndigheter og opprørere måtte sone straff, men man vil aldri få fred. Dette har Santos innsett og sagt.

Dessverre er ikke denne fredsavtalen hogd i stein. Den hadde stått sterkere om den hadde blitt vedtatt av velgerne i folkeavstemninga 2. oktober, som kom for tidlig og var for dårlig forberedt av såvel Santos som av opprørslederne; begge to undervurderte hva velgerne forsto av fredsavtalen og hvor usikre mange av dem følte seg i dagliglivet, noe som kan avleses i den lave deltakelsen. De som ikke deltok kan ikke ha sett dette som avgjørende for framtida deres, mens de slåss for å gjøre det beste ut av den vanskelige samtida. Vi tror også mange ble skremt til å stemme imot av usanne påstander.

I stedet for å bli et tillegg til Grunnloven, med de garantiene som dette gir i framtida, blir nå fredsavtalen vanlig lov, som lettere kan endres. Dette åpner for framtidige omkamper fra de politiske motstanderne. Det er valg om halvannet år. Noen vil opplagt prøve å undergrave fredsavtalen, og de er deler av samfunnets elite med krefter nok til å kjempe videre mot fred og forsoning.

Men 52 års blodbad må være nok. De som vokser opp i Colombia i dag fortjener noe bedre enn deres foreldre og besteforeldre, som opplevde et land der blodet rant ut i elva.