Colombia og norsk selvbilde

Med et sideblikk til Norges rolle i andre fredsprosesser rundt om i verden, kommer kronikkforfatterne nærmere inn på de utfordringene Norge som fredsmekler står overfor i Colombia. Krøvel er historiker og forfatter, mens Hustadnes er leder for Latin-Amerikagruppene i Norge.

Fra Jan Egeland i 1990 tiltrådte som personlig rådgiver og senere statssekretær i Utenriksdepartementet, har Norge fått ry - i hvert fall i Norge - som verdens fredsmekler og konfliktløser nummer én. Med sine visjoner om lille Norges muligheter som fredsskaper, ga Egeland på 90-tallet blant annet full oppbacking til Kirkens Nødhjelps Petter Skauens fredsdiplomati i Guatemala, og flere partifellers innsats i Palestina. Nå er samme Egeland på plass som spesialrådgiver for FNs generalsekretær.

Spesialoppdraget er fredsprosessen i Colombia, et land som herjes av en omtrent 40 år gammel, narko-drevet borgerkrig. På grunn av den colombianske geriljaens svært sterke posisjon, dens venstreorienterte holdning, og fordi den har store inntekter fra skattlegging av narkotikatrafikken, følger USA utviklingen med argusøyne. Supermakten gir allerede militær assistanse som beløper seg til 300- 400 millioner dollar årlig, og trener spesielle antinarkotikabataljoner. Nå vil trolig USA avsette en milliard dollar til militær innsats i Colombia. Pengene inngår i en større «pakke» utarbeidet av Colombias regjering - med navnet Plan Colombia. Her er også Norge bedt om å delta. Samtidig er Egelands partifelle og tidligere sjef Thorbjørn Jagland på plass som høyprofilert utenriksminister.

Med dette i mente, er det ikke å undres over at Colombia nå seiler opp som et høyaktuelt land for norsk fredsdiplomati. På en donorkonferanse i Madrid i juli er det ventet at Norge vil betale inngangsbilletten for medvirkning i de pågående fredsinitiativene, som er et ukjent antall millioner kroner til humanitær innsats. Før Thorbjørn Jagland går inn i et fullskala norsk fredsengasjement i Colombia, bør han bite seg merke i erfaringene fra tidligere fredsprosesser. Dessverre avdekker en nøktern oppsummering av erfaringene fra Palestina og Guatemala - landene hvor resultatene av norsk fredsinnsats har vært mest målbare - at Norges rolle ikke har vært så entydig positiv som vi liker å tro.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For de norske fredsmeklerne har en strategi vært å først forplikte partene gjennom en rammeavtale, mens vanskelige spørsmål utsettes. Problemene mellom Israel og PLO de siste årene illustrerer noen av farene ved en slik strategi. I Guatemala ble den endelige fredsavtalen undertegnet i desember 1996. Det var gode tider for det som gjerne kalles «Norges-reklame». Da våpenhvileavtalen ble undertegnet i Oslo rådhus, prydet Petter Skauen og norske flagg forsidene på både norske og guatemalanske aviser. Også for omverdenen var det umulig å overse Norge.

Men fredens Guatemala har slett ikke blitt noen idyll. Amnestys årsrapporter fra årene 1997- 99 beskriver en kriminalitets- og voldsspiral. Skyldige for overgrep under den 36 år lange borgerkrigen nyter fortsatt tilnærmet full straff-frihet. Den knugende fattigdommen vedvarer, tilskyndet av en privatiseringspolitikk som fører til dyrere offentlige tjenester og øket konsentrasjon av rikdommen. Noe må ha gått galt. Det var jo nettopp slike tilstander fredsslutningen skulle avhjelpe?

Utover i 1990-årene kan det virke som om det ble viktigere å komme raskt fram til en avtale enn å diskutere innholdet i avtalen. I perioder virket det som om Norges eneste viktige «krav» var at avtalen måtte undertegnes i Oslo - til ikke ubetydelig irritasjon for andre land som hadde bidratt lenger til fredsprosessen enn Norge. I perioder ble det nærmest konkurranse mellom flere land om hvem som skulle «få æren» for freden - og Norge sto ikke akkurat med lua i hånda. Dessverre var denne konkurransen i perioder til skade for selve fredsprosessen.

I sin iver etter å presse fram fredsavtaler - motivert av ønsket om «Norges-reklame» - er det fare for at Norge på denne måten kan bidra til at sentrale problemer forblir uløste. Både i Guatemala og i Palestina bidro strategien med å skyve de vanskeligste spørsmålene foran seg, til en male-seg-opp-i-et-hjørne-effekt, der partene til slutt ikke hadde annet valg enn å skrive under en fredsavtale. Ulempen er at den svakeste parten kan bli tvunget til å signere en avtale som ikke løser problemene som lå bak konflikten. I så fall ligger kimen til ny konflikt innbakt.

I Guatemala ble fredsprosessens «suksess» til sist muliggjort ved geriljaens svakhet. I Colombia er situasjonen annerledes. Her er særlig geriljaen FARC med 15000 mann under våpen, verken liten eller avkreftet. Og FARC vil åpenbart ikke la seg avspise med en avtale som ikke innebærer en merkbar sosial omfordeling. Dessuten krever både FARC og «lillebroren» ELN et oppgjør med paramilitære elementer som til nå har umuliggjort en sivil politisk opposisjon. Begge deler er høyst påkrevd: I Colombia har hver femte person under 15 kroner å leve for daglig. De paramilitære er ansvarlige for det vesentlige av en politisk terror som koster ca. 3000 mennesker livet årlig (av totalt ca. 30000 drepte).

Med erfaringene fra Guatemala og Palestina i mente, bør Norge være talsmann for at disse problemene må få en sentral plass i forhandlingene. Offisielt er narkotikatrafikken begrunnelsen for USAs dype engasjement. Imidlertid er det verdt å merke seg at områdene hvor anti-narkotika-offensiven skal settes inn, er identiske med områder FARC kontrollererer. Det er sannsynlig at ytterligere hundretusener internflyktninger vil bli resultatet av den militære opptrappingen som Plan Colombia uvegerlig vil føre til. For ikke å snakke om de drepte. Nå snakker sentrale aktører om muligheten for fortgang på grunn av presset USAs økte militærstøtte vil skape. Norge må ta avstand fra en slik argumentasjon, hvis man vil medvirke til at et enda større blodbad skal unngås. Dessverre er ikke narko-problematikken utelukkende knyttet til geriljaen. En stor del av narko-inntektene har lenge blitt investert i eiendommer, jord og næringsliv. Narko-problemet gjennomsyrer det colombianske samfunnet og løses ikke ved å angripe geriljaen.

Av motstanderne framstilles Plan Colombia som at «USA skal finansiere krigen, mens europeerne (blant annet Norge) skal finansiere den sosiale oppryddingen». Den oppfatningen deles av svært mange i det sivile samfunn i Colombia. Derfor skaper Plan Colombia alvorlige problemer også for Norge. Fordi det humanitære bidraget Norge er bedt om inngår i planen, kan et bidrag oppfattes som støtte til planen som helhet. Det medfører også fare for å bli tatt til inntekt for en av sidene, med skadevirkninger for troverdigheten som upartisk mekler. Det drar ut med å få spesifisert nøyaktig hvilke tiltak det er snakk om - noe som ikke er egnet til å berolige. En annen svakhet er at det sivile samfunn har vært avskåret fra å delta i utformingen av Plan Colombia. Det sivile samfunns små påvirkningsmuligheter var noe av det mest kritiserte ved fredsprosessen i Guatemala.

Fordi Norges rolle i fredsprosessen kan avhenge av beløpene som sprøytes inn, stiller Plan Colombia utenriksminister Jagland overfor et dilemma. Problemet er ikke uløselig: Ved å insistere på at bidraget ikke må assosieres med noen form for militær aktivitet, kan nødvendig avstand markeres. Ved å sende pengene til NGO-er og FN-systemet, kan Norge unngå å assosieres med én side i konflikten.

Norges freds- og humanitære engasjement har tidligere vært preget av tilsynelatende selektiv interesse. Parallelt med innsats som fredsmekler andre steder, har man i FN ganske oppsiktsvekkende unnlatt å stemme for en fordømmelse av Indonesias ulovlige okkupasjon av Øst-Timor. Det er nærliggende å sette dette i sammenheng med norske bedrifters satsing i Indonesia.

Vi håper at Thorbjørn Jagland i Colombia verken lar seg styre av utsikter til mulige framtidige næringsinteresser, «Norges-reklame» eller kortsiktige løsninger, og at han konsekvent tar tak i årsakene til krigen.