FRED: Colombias myndigheter og FARC har nå signert en fredsavtale i Cuba. Her er FARC-leder (t.v.) sammen med Cubas utenriksminister.  EPA/ERNESTO MASTRASCUSA
FRED: Colombias myndigheter og FARC har nå signert en fredsavtale i Cuba. Her er FARC-leder (t.v.) sammen med Cubas utenriksminister.  EPA/ERNESTO MASTRASCUSAVis mer

Colombia viser vei

Tiår med konflikt og lidelser kan være over. Det kan være kimen til fred andre steder også.

Meninger

Torsdag kom nyheten om at partene i fredsprosessen i Colombia har blitt enige om en historisk fredsavtale. Avtalen vil forhåpentligvis føre til en etterlengtet fred for det colombianske folket etter tiår med konflikt og store lidelser.

Prosessen og avtalen setter også en ny standard for hvordan kvinner og likestilling må og kan integreres for å skape fred. Dette kan få stor betydning for andre fredsprosesser.

Gry Larsen, generalsekretær i CARE
Gry Larsen, generalsekretær i CARE Vis mer

Partene presenterte tidligere i sommer arbeidet de har gjort for at kvinner og likestilling skal ivaretas i fredsavtalen. Siden høsten 2014 har en egen kvinnekommisjon jobbet seg gjennom alle delavtaler og analysert dem fra et kjønnsperspektiv.

Med disse brillene på var det åpenbart at delavtalene trengte endringer og særlige kvinne- og likestillingstiltak. Tiltak på tiltak ble presentert. Ett handlet om landrettigheter, et annet om hvordan ofre for seksualisert vold skal behandles i møte med sannhetskommisjonen.

Hvorfor er dette viktig? Selvsagt er det viktig for kvinner i Colombia, men forskning viser også at sjansene for en varig fred er større når kvinneperspektivet inkluderes (se side 15).

At det er blitt slik er ingen selvfølge. Jeg var så heldig å få følge fredsforhandlingene tett frem til høsten 2013. Da de offisielle forhandlingene ble lansert i Oslo i 2012, var det ingen kvinner i de to delegasjonene. Tar man en titt på bildene fra pressekonferansen på Hurdal, kan man bare se én kvinne, den norske fungerende lederen for fred og forsoningsseksjonen i Utenriksdepartementet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Partene møttes til forhandlinger i Hurdal i 2012.  AFP PHOTO / JORGEN BRAASTAD
Partene møttes til forhandlinger i Hurdal i 2012. AFP PHOTO / JORGEN BRAASTAD Vis mer

I rammeverket for forhandlingene som partene ble enige om, var kvinner og likestilling heller ikke nevnt med ett ord. De norske forhandlerne prøvde å få det inn, men det var på det tidspunktet ikke mulig. Likevel ble kvinner og likestilling sakte, men sikkert et sentralt tema i forhandlingene.

Jeg tror det er fire grunner til det:

1. Press fra kvinner i Colombia

Helt fra starten av forhandlingene var det et unisont krav fra sivilsamfunnet og kvinneorganisasjoner i Colombia om at kvinneperspektivet måtte ivaretas i forhandlingene. I 2013 samlet 500 kvinner seg fra hele landet til en nasjonal konferanse der de ble enige om konkrete krav til forhandlerne i Havanna. Siden da har de organisert seg, gitt innspill og krevd handling. Kvinnedelegasjoner har reist til Havanna for å møte partene.

Gradvis sørget de for at partene erkjente at hele fredsprosessens legitimitet ville avhenge av at den også ivaretok kvinners interesser. Det er vanskelig å si om kvinnekommisjonen ville blitt en realitet hvis det ikke hadde vært for de colombianske kvinnenes engasjement – et engasjement som fortsetter.

2. Partenes innsats

I alle freds- og forsoningsprosesser vil det tilslutt være partene som bestemmer hva de skal snakke om. Det at partene gradvis erkjente behovet for å løfte kvinneperspektivet, fortjener annerkjennelse. De colombianske kvinnene i de to delegasjonene bidro til det. Det spiller en rolle om det er kvinner i delegasjoner – all internasjonal forskning viser det.

Fra starten av forhandlingene valgte partene å legge opp til en mer inkluderende prosess enn lukkede forhandlinger rundt et bord. De lagde en egen hjemmeside, der alle kunne si sine meninger. De inviterte eksperter og ulike delegasjoner til forhandlingsbordet – og ikke minst nedsatte de kvinnekommisjonen, som sørget for at kvinnespørsmålene ikke ble et side-show, men en del av forhandlingene.

3. Kloke og engasjerte norske og cubanske forhandlerne

Selv om det er partene som eier både oppturer og nedturer i en fredsprosess, betyr ikke det at meklere og tilretteleggere spiller en uvesentlig rolle. Det at norske og cubanske forhandlere var villige til å løfte spørsmål knyttet til kvinner, fred og sikkerhet har bidratt på en svært positiv måte. Det har de gjort ved å være fleksible og ved å legge press på en klok måte. I tillegg har de erfaring, kompetanse og engasjement knyttet til kvinner, fred og sikkerhet.

De norske forhandlerne støttes av den sittende regjeringen, som har gjort en god jobb og bygget videre på tidligere regjeringers arbeid knyttet til det samme. I Norge er det en tverrpolitisk forventning om at vi skal levere på dette området. I en internasjonal sammenheng er dette ganske unikt, og i fredsprosessen i Colombia har de norske forhandlerne levert – ved forhandlingsbordet og ved å finansiere utallige møter, delegasjoner og arbeidet til kvinnekommisjonen. Det er et resultat av strategisk og systematisk arbeid over tid.

4. Støtte fra det internasjonale samfunnet

Fredsprosessen i Colombia har hatt mange støttespillere, ikke bare i ord, men også i handling. Flere stater og internasjonale organisasjoner har på ulike måter bidratt til å bygge opp om en inkluderende prosess. FN har hatt en viktig rolle, spesielt UN Women og FNs spesialrepresentant for seksuell vold i konflikt. I mai i år møtte partene kvinner som har vært stridende i andre konflikter., De delte sine erfaringer med demobilisering og re-integrasjon. På den måten har prosessen også tatt lærdom av andre fredsprosesser.

For oss som jobber med spørsmål knyttet til kvinner, fred og sikkerhet, har det i mange år vært et arbeid med bratte og lange motbakker. Det vil det fortsatt være, men de er lettere å overkomme når man har konkrete eksempler på hvordan det kan gjøres.

Jeg er sikker på at alle deler av Colombia-prosessen vil bli grundig diskutert og analysert de neste årene, men allerede nå viser den vei og er til stor inspirasjon for alle som bryr seg om kvinners rettigheter og likestilling. Det har ikke kommet av seg selv.