Colombianske asylsøkere

I en periode hvor den væpnede konflikten i Colombia intensiveres voldsomt, velger norske myndigheter å avslå colombianske asylsøknader med den begrunnelse at søkerne - dersom de føler seg truet på hjemstedet - kan flykte til en annen del av hjemlandet.

Dette gjøres uten hjemmel i internasjonal lovgivning som Norge har forpliktet seg til å følge. Allerede i fjor høst innførte norske myndigheter visumplikt - samtidig med at antallet colombianere som ville søke tilflukt i Norge, så ut til å øke. Sett i lys av norsk innsats for internt fordrevne generelt og satsningen på menneskerettigheter i Colombia spesielt, stiller vi oss undrende til en slik praksis.

Colombia har det verste rullebladet i verden når det gjelder brudd på menneskerettighetene. I verdens mest voldelige land er det ikke mulig for menneskerettighetsforkjempere og fagforeningsledere å finne beskyttelse i en annen del av landet uten å måtte legge ned arbeidet. Internflukt gir heller ikke beskyttelse for vanlige colombianere - kamphandlingene foregår over stadig større områder, og overgrepene mot internt fordrevne blir mer og mer brutale.

I Norge har bruken av internfluktalternativet som begrunnelse for avslag på søknad om asyl hittil ikke vært vanlig. Denne praksisen er verken hjemlet i Norges utlendingslov eller i FNs flyktningkonvensjon, som er de juridisk bindende verktøy myndighetene har å forholde seg til i asylsaker. FNs håndbok for bestemmelse av flyktningstatus åpner riktignok for en begrenset bruk av internfluktalternativet, men bare dersom myndighetene kan garantere fysisk sikkerhet og beskyttelse. Dette er ikke tilfelle i Colombia, hvor myndighetene verken viser evne eller vilje til å verne sivilbefolkningen mot overgrep.

Norske myndigheter har vært en viktig bidragsyter i arbeidet for å øke oppmerksomheten omkring verdens 25 millioner mennesker på flukt i eget land, blant annet gjennom å finansiere store deler av arbeidet til FNs spesialrepresentant for internt fordrevne, Francis M. Deng. En viktig del av hans arbeid har vært å utvikle FNs retningslinjer for internt fordrevne, en gruppe som har et svakere vern i henhold til internasjonal rett enn flyktninger som har krysset en internasjonal grense. I FNs retningslinjer for internt fordrevne går det klart frem at internflukt ikke skal betraktes som et alternativ til asyl. Det er også viktig å understreke at den internasjonale konferansen om internt fordrevne i Bogota våren 1999 slo fast at internflukt ikke gir beskyttelse i dagens Colombia. Når norske myndigheter nå nekter colombianere asyl under henvisning til at de kan søke beskyttelse i andre deler av sitt hjemland, bidrar myndighetene faktisk til å øke internfluktproblemet. Vi hadde ikke regnet med et slikt resultat av Norges engasjement for de internt fordrevnes sak.

Bare i 1998 ble 20828 mennesker drept som følge av krigshandlingene i Colombia, 1366 av dem i regelrette massakrer. Fagforeningsledere, menneskerettighetsforkjempere og politisk aktive lokalsamfunnsledere over hele landet forfølges systematisk. Mange, blant andre flere av Flyktningerådets colombianske samarbeidsorganisasjoner, er avhengige av ledsagelse fra internasjonale observatører for å kunne leve og arbeide i hjemlandet. Bare sjelden får forbrytelser mot menneskerettighetene strafferettslige følger - straffriheten er på 98 prosent.

Ved å sende asylsøkere tilbake til Colombia og henvise dem til å søke beskyttelse i andre deler av landet, setter ikke norske myndigheter bare menneskeliv i fare. De bidrar også til å kvele demokratiets stemme i landet. For menneskerettighetsforkjempere og fagforeningsledere i Colombia er ikke flukt til en annen del av landet noe alternativ - ikke uten at de også legger ned arbeidet, et arbeid som for flere organisasjoners del ironisk nok finansieres av offentlige norske midler. I trygghet i et asylland, derimot, kan disse menneskene videreføre sitt arbeid for demokrati og menneskerettigheter - som norske myndigheter ynder å fremheve som et av sine viktigste utenrikspolitiske satsningsområder.

Flertallet av Colombias nærmere 1,4 millioner internt fordrevne er imidlertid ikke høyt profilerte menneskerettighetsforkjempere eller fagforeningsledere. De er vanlige mennesker som har blitt drevet på flukt av en av partene i den væpnede konflikten - Colombias militære styrker, høyreekstreme paramilitære grupper eller venstreorienterte geriljaorganisasjoner. Karakteristisk for konflikten er at volden hovedsakelig rettes mot ubevæpnede sivile som mistenkes for å støtte motstanderen. Det at man ikke er politisk aktiv, er altså ingen garanti mot å bli forfulgt i Colombia - det er nok å bo i et område der partene kjemper om kontrollen.

Dette er nå tilfelle i størstedelen av landet. Overalt drepes mennesker som forsøker å finne trygghet borte fra hjemstedet. Bare det å ha en flukthistorie bak seg kan være nok til at en person pekes ut som medløper for motstanderen, og trakasseres og forfølges på ny. Til tross for gjentatte krav fra de internt fordrevnes organisasjoner om at myndighetene må garantere deres sikkerhet, har ingenting blitt gjort for å stanse overgrepene.

Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes sikre soner i Colombia. At internflukt ikke gir beskyttelse er nå regelen heller enn unntaket. Når flukt internt ikke er noe alternativ, vil mange hevde at nabolandene er de nærmeste til å ta imot de forfulgte. Nabolandene anerkjenner imidlertid i svært liten grad colombianere som flyktninger. I flere tilfeller har colombianere blitt sendt tilbake fra nabolandene uten at behovet for beskyttelse har blitt vurdert, i strid med FNs flyktningkonvensjon av 1951. Et eksempel på dette så man i juni 1999, da 700 colombianere flyktet over grensen til Venezuela. Flyktningene ble etter kort tid sendt tilbake, uten at FNs høykommissær for flyktninger fikk mulighet til å vurdere situasjonen.

Vår mening er at norske myndigheter bidrar til å sette menneskeliv i fare, øke internfluktproblemet og kvele opposisjonen i Colombia gjennom sin asylpraksis. I tillegg er Norge med på å underbygge colombianske myndigheters forsøk på å skjule sin manglende evne til å beskytte landets befolkning mot grove brudd på menneskerettighetene. Sist men ikke minst: gjennom å innføre visumplikt og bruke internfluktalternativet som begrunnelse for avslag på asylsøknader, benytter norske myndigheter seg av virkemidler som ikke har hjemmel i noe nasjonalt eller internasjonalt lovverk som Norge er forpliktet til å følge. Vi kan ikke la være å undre oss over om dette skyldes mangelfull kunnskap hos utlendingsmyndighetene. For det er vel tross alt slik at det er Norges internasjonale forpliktelser og ikke kortsiktige politiske målsettinger som ligger bak myndighetenes asylpraksis?

Innenfor Schengen-regelverket, som Norge er i ferd med å slutte seg til, åpner artikkel 7 i den såkalte London-resolusjonen for å begrense klagemulighetene for asylsøkere som har fått avslag med begrunnelse i internfluktalternativet. Resolusjonen er imidlertid ikke juridisk bindende, og vi oppfordrer norske myndigheter til å gi fulle ankemuligheter til denne gruppen.

Kamphandlingene i Colombia foregår over stadig større områder. Å flykte internt er en kortsiktig og skjør overlevelsesstrategi som svært ofte mislykkes, slik massakrene i Norte de Santandér i slutten av august viste. 50 personer ble drept i løpet av en helg, nesten alle var internt fordrevne. På denne bakgrunn er det på sin plass å spørre: Hvor truet må man være i hjemlandet for at norske myndigheter skal medgi at det finnes et beskyttelsesbehov? Vi lar ordene til en bonde på flukt fra de paramilitæres herjinger i provinsen tale for seg: «Mer enn 100 døde på tre måneder viser at paraene mener alvor. Det verste av alt er at vårt valg består i enten å bli her og vente til de dreper oss, eller å reise herfra og dø av sult.»