Coltrane på sitt sterkeste

Saksofonistenes pirat-pensum endelig legal vare.

CD: «Jeg skulle ønske man i tillegg til en prisverdig oppfølging av nye jazzmusikere også kunne kikke litt tilbake på stilskapere fra 50- og 60-tallet.»

Ønsket ankom pr. e-post fra en leser før jul, kort tid etter utgivelsen av en «ny» CD med en av jazzens største stilskapere noensinne, saksofonisten John Coltrane (1926-67). Med «One Down, One Up. Live at The Half Note» er en smått legendarisk bootleg omsider blitt til en legal dobbelt-CD, og en av Coltranes mest sønderrivende soloer tilgjengelig i god lydkvalitet.

HISTORIEN GÅR TILBAKE til 1965, den revolusjonerende Coltrane-kvartettens siste år. Sammen med sopran- og tenorsaksofonisten koker pianisten McCoy Tyner, kontrabassisten Jimmy Garrison og trommeslageren Elvin Jones på sitt mest kraftdirrende; fri og intens, vill, vakker og blendende som en supernova før eksplosjonen. Kvartetten spiller ofte på den lille klubben Half Note sørvest på Manhattan, der 130 fans jevnlig presser seg samme i religiøs-liknende ekstase over det som skjer på den smale scenen i seine nattetimer. En gang i uka går deler av musikken «live» på lufta i Alan Grants radioprogram «Portraits in Jazz», og det er opptak av to slike radiosendinger som nå endelig kommer på plate, etter i årevis å ha sirkulert i musikerkretser som amatøropptak av radiosendingene eller fra selve klubben.

Artikkelen fortsetter under annonsen

COLTRANE VAR PÅ denne tida i ferd med å sprenge ikke bare grensene for improvisasjon og saksofonspill, men også den gjengse oppfatningen om hvor lenge hvert låt kunne vare. Når Alan Grant tar sin innannonsering på CD 1, skjer det over en Garrison-solo, 35 minutter ut i tittellåta. De neste 27 minuttene består av ett av Coltranes mest berømte forløp, en strøm av ideer, innledningsvis i samspill med resten av kvartetten før Tyner og etter hvert Garrison legger av og lar Jones\' avsindige driv være saksofonferdens følgesvenn. Resten av CD 1 byr på 13 minutter «Afro Blue» (før radioprogrammet må fade ut), der Coltrane valser i vei på sopran, Tyner leverer en minneverdig solo og Garrison/Jones på ny forsøker å endre jordas bane.

MENS CD 1 ER FRA 26. mars, er CD 2 fra 7. mai og inneholder lange versjoner av «Song of Praise» og «My Favorite Things». Nok en gang handler det om versjoner som i ren ekspressiv kraft går de kjente studioversjonene en høy gang. I tekstheftet, skrevet av biografen Ashley Kahn og Coltranes sønn, Ravi Coltrane, gjøres det et poeng av at disse versjonene bedre enn noen andre knytter impulsene fra Coltranes fortid - med Miles Davis, Thelonious Monk og Ornette Coleman - sammen med den frie, sterkt abstrakte musikken i den spirituelle perioden som lå foran ham, og som skulle bli saksofonistens siste før kreftdøden i 1967.

DET VAR Ravi Coltrane som så seint som i 1991 kom over båndene med disse opptakene i farens etterlatte arkiv. De er dubletter av radiostasjonens egne opptak, som faren hadde fått av Alan Grant etter sendingene. Ravi - selv en høyt respektert saksofonist - er for ung til å huske faren som utøver, men ved å utgi disse opptakene har han gitt en hel verden sjansen til å gjenoppleve Coltranes banebrytende musisering anno 1965. I strømmen av gjenutgivelser, både originalplater og fantasifullt sammensatte samleplater, skiller «One Down, One Up. Live at The Half Note» i likhet med fjorårets «Thelonious Monk Quartet with John Coltrane at Carnegie Hall» - også det radioopptak (1957) - seg ut som funklende eksempler på genier i arbeid, og det er ikke spilt veldig mye jazz som overgår dette de siste 40-50 åra.