JØKLEBA:  Trompetist, perkusjonist og sanger Per Jørgensen (midten) tegner mens tangentmann Jon Balke (tv) og trommeslager Audun Kleive spiller under strekene hans i Teatret Vårt. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET
JØKLEBA: Trompetist, perkusjonist og sanger Per Jørgensen (midten) tegner mens tangentmann Jon Balke (tv) og trommeslager Audun Kleive spiller under strekene hans i Teatret Vårt. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADETVis mer

Comeback i ubalanse

Jøkleba med «video overkill» på Moldejazz.

KONSERT: MOLDE (Dagbladet): Jon Balke fortsatte sin residens under Moldejazz onsdag kveld ved å konsertere med Jøkleba, trioen som han i sin tid tok initiativ til, og som han sammen med Per Jørgensen og Audun Kleive var med på å oppløse noen suksessfulle, men også tornefulle år seinere.

Og som han har vært med på å blåse liv i igjen etter en braksuksess av en ad hoc-konsert på Vossa Jazz i fjor.

For en som har fulgt Jøkleba siden starten, er det umulig å se gårsdagens moldejazzkonsert løsrevet fra disse biografiske omstendighetene og kunnskapen om at trioen i høy grad har tvilt seg fram til beslutningen om å satse på ny.

Små marginer
Det er en tvil som er lett å forstå. Jøkleba er først og sist et improviserende kollektiv, med alt hva det innebærer av krav til vanskelig styrbare kunstneriske/kreative variabler. Marginene som avgjør om en konsert blir magisk eller ikke er hårfine, og de skyhøye forventningene som oppstår blant publikum etter en full klaff-konsert slår tilbake mot bandet som en illsint boomerang på konserter der inspirasjonen og kommunikasjonen ikke flyter like fritt.

Balke selv har beskrevet slike ikke-helt-som forventet-konserter som forferdelig tunge å spille, og som en av hovedgrunnene til at trioen kastet inn håndkleet rundt 2004.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Jøkleba nå i 2012 ga etter for både publikums ønske om «mer Jøkleba» og sin egen følelse av at det fantes uforløst potensial i triosamarbeidet, ble det viktig å ikke havne i forventningspressfella nok en gang.

Trioen løste det ved å se seg om etter måter å endre og utvide uttrykket på, for på en måte å starte med om ikke blanke, så iallfall langt fra ferdig utfylte ark.

I går kveld fikk vi oppleve resultatet av bestrebelsene. Det skjedde i Moldes nye jazz- og teaterhus, Plassen, der den nye salen til Teatret Vårt for første gang ble brukt til konsert for et sittende publikum.

Akkurat den delen av premiere falt svært godt ut; alle satt, så og hørte godt.

Engasjerte
Kanskje er det også et godt tegn at de første reaksjonene på konserten, eller forestillingen, var sterkt sprikende. Noen forlot Teatret Vårt med stjerner i øynene, svevende på en strålende audiovisuell helhetsopplevelse, andre - og jeg tilhører dem - satt igjen med inntrykket av å ha vært observatører til stede på en uforløst, til tider lovlig stillestående performance.

Men ingen virket uengasjerte og likegyldige, så hva var det da vi reagerte så forskjellig på?

Den bokstavelig talt mest iøyenfallende utvidelsen av Jøkleba-uttrykket var visuell og utviklet av trioen i samarbeid med videokunstneren Birk Nygård. På store flater bak musikerne levde levende bilder et vitalt liv, dels av musikerne i lett manipulert form, dels i form av abstraksjoner og i sekvenser av Per Jørgensens morsomme tegninger og ordspill rundt navnet «Jøkleba». Vi fikk oppleve dem mens de ble til, strek for strek og bokstav for bokstav, altså på en konsert med live vitsetegning, om man vil.

Videre inneholdt konserten noen ganske varsomme lydeffekter (Asle Karstad) og et par lett absurde radioteatralske innslag, også de med Per Jørgensen i en slags hovedrolle. Ordene «konsertperformance» eller «performancekonsert» svevde over vannene, men heller ikke de dekker helt.

Og selvsagt var det musikk. Jøkleba-musikk, innledet av noen avtalte «hooks», og deretter prisgitt Balke, Jørgensen og Kleives spontankreativitet og felleshjerne.

«Overkill»
Å prøve nye veier var antakelig det eneste riktige for Jøkleba, men veikonstruksjon i nytt terreng er et vrient gebet. Jeg har vært på tidligere Jøkleba-konserter der enkelte forløp i musikken har fått strenger i meg til å dirre med skremmende euforisk kraft, men må innrømme at i går forble disse strengene urørte. Kanskje fordi musikken ble tenkt og spilt annerledes, mer fragmentert og mindre sugende  og henvendende i det nye konseptet, men kanskje helst fordi jeg etter de første overveldende og morsomme inntrykkene opplevde siste del av forestillingen som en «video overkill».

De store flatene med urolig visuelt liv ble dominerende og forstyrret, snarere enn de forlenget, utvidet eller supplerte musikken.

I mitt hode ble helheten av i og for seg fine bilder, oppfinnsom projisering, tilløp til situasjonskomikk og tidvis spennende, men aldri magisk musikk mindre enn summen av enkeltdelene. Kort sagt opplevde jeg ikke Jøklebas nye audiovisuelle uttrykk som riktig balansert eller organisk sammenføyd.

Dermed forble jeg observatøren, ikke en deltaker.

Så får det være Jøklebas - og min - trøst at andre opplevde konserten/forestillingen helt annerledes og kom ut med deltakermedaljen skinnende over hele fjeset. Og at det ligger i Jøklebas natur at neste konsert kan være helt ulik den forrige.