Comeback-Rocky

En film med tydelige mangler, men en film for fansen

FILM: Det er tretti år siden Sylvester Stallone slo igjennom som den avdankede 30-år gamle pub-bokseren Rocky Balboa. «Rocky» ble kritikerrost av presse og publikum, og ikke minst en enorm økonomisk hit for Stallone. Siden den gang har «Rocky» fått fire oppfølgerfilmer - ikke alle med like heldig resultat. Samtlige filmer har spilt på de samme strengene: At Rocky er over middagshøyden, at han i hver film må kjempe «sitt livs viktigste kamp», og at han vinner disse kampene ved å trekke frem det lille ekstra, det bare Rocky har: hjerte. Eller the eye of the tiger , om du vil.

Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at «Rocky Balboa», film nummer seks om bokseren, i stor grad er bygd opp på samme måte som de foregående filmene. Undertittelen er også: «The greatest underdog story of our time...is back for one final round». Denne gangen slåss Balboa mot alderdomspøkelset, og et samfunn som ikke lenger har bruk for sine eldre.

Tydelige allegorier

Majoriteten av handlingen finner sted i Philadelphias fattige kvartaler. Filmen er strippet hva gjelder effekteri, og Balboa selv fremstår like jordnær som han gjorde i den første «Rocky»-filmen. Det er tydelig at Stallone har unngått jåleri for å gjøre figuren troverdig, og derfor tatt ham «tilbake til røttene». Sentimentalitet er i det hele tatt et stikkord som gjelder filmen igjennom.

Rockys første setning lyder: «Tida går for fort». I en annen scene sier han: «Jeg visste ikke at det skulle bli så hardt å bli gammel». I en tredje kjøper han en loslitt lausbikkje og sier: «Han ser kanskje gammel ut, men han har fremdeles mange mil i seg» - allegorien kunne ikke vært tydeligere. Noe som etter hvert blir overpoengtert, og der igjen trøttende.

Sprek 60-åring

Filmens første 65 minutter (den varer 102min) består i det hele tatt av tilbakeblikk og mimring over Rockys liv og karriere. Noe som fungerer sånn halveis. Tilbakeblikkene gir Rocky ekstra dybde, og fremstiller han som en troverdig og virkelig person. Samtidig føles det halvstølt rent handlingsmessig. Stallone spiller overbevisende og likandes som sørgmodig, men stolt bauta. Kanskje ikke så rart. Rocky er skapt av Stallone, med seg selv som mal, og likhetene er tydeligere nå, med Stallones skrantende karriere i bakhodet, enn noen gang tideligere.

Først etter en time begynner kamptreningen. Rocky blir utfordret av den regjerende, særdeles upopulære tungvektsmesteren, Mason Dixon, til å stille opp på en veldedighetsmatch. Selvfølgelig viker ikke Rocky for noen, og ser sin sjanse til å vise verden at gamle helter fremdeles duger.

Treningen i seg selv er imponerende, og Stallone er udiskutabelt - botox eller ikke - en sprek 60-åring. I det han klisjéfullt løper gjennom Philadelphias gater, til lyden fra «The Rocky Fanfare», er det faktisk vanskelig å unngå frysninger.

Men så kommer vi til selve matchen. Og der er det dessverre ikke annet å si enn at rundedamene er mest imponerende. Rocky fremstår utilsiktet som den gamle mannen han er, magien uteblir, og man sitter med en vemodig følelse av at Rocky for lengst har gått sin siste runde.