Coolest alene

INDEPENDENT-FILMENS frontfigur er møkk lei begrepet «independent» film.

Jim Jarmusch, aktuell med Cannes-premierte «Broken Flowers», lar seg fortsatt ikke fange og kategorisere.

Bare se på sjangerbetegnelsen på en film som «Down by Law» (1986): Neo-beat-noir-komedie. Eller «Ghost Dog» (1999): Hiphop-mafia-samurai-thriller.

Kultregissøren Jim Jarmusch kalles også en europeer i amerikansk film, til tross for at han er født i Akron, Ohio og knapt hadde vært i Canada før han som godt voksen student kom til Paris og oppdaget filmmediet.

EGENTLIG DRO HAN til New York for å studere litteratur. Avgangsåret på Colombia University førte ham til Paris, hvor han dukket ned i byens Cinémathèque og kom opp i dagslys i full forvirring om veien videre.

Han blir tatt opp på filmskolen ved New York University og får et stipend som skulle dekke skolepengene.

I stedet bruker han midlene til å lage sin første langfilm, «Permanent Vacation» (1980), og skolen nekter å uteksaminere ham.

Noen holder likevel sine hender over det ukonvensjonelle talentet. Han får jobb som assistent for flere filmskapere, blant annet blir han belønnet med 40 minutter svart-hvitt råfilm som var til overs etter at Wim Wenders hadde skutt «The State of Things». Denne resten skulle bli til den første kortfilmversjonen av Jarmusch-klassikeren «Stranger Than Paradise» (1982).

EUROPA OPPDAGET Jim Jarmusch før USA forsto å verdsette hans ubestemmelige talent. «Permanent Vacation» får en filmpris i Tyskland før den er vist offentlig i USA, og Jarmusch blir et hett navn på europeiske festivaler tidlig på 80-tallet. Tommy Lørdahl, sjefen for Oslo Internasjonale Filmfestival, forteller at han haiket til Cannes i 1984 for å få med seg «Stranger Than Paradise».

Filmen vant Gullkamera-prisen i Cannes det året.

Filmen, som hadde kostet 150 000 dollar å lage, innvarslet en ny æra i amerikansk film. Lørdahl husker at regissøren selv delte ut brosjyrer og hengte opp plakater i Cannes. I pressematerialet beskrev Jarmusch filmen som «en semirealistisk svart komedie i stilen til en oppdiktet østeuropeisk regissør som er opphengt på Ozo og vel bevandret i 50-åras amerikanske TV-show The Honeymooners ».

FRA DEN JAPANSKE mesterregissøren Yasujiro Ozos dvelende stil til amerikanske sitcoms er spranget tilsynelatende uendelig. Midt på denne skalaen et sted fantes et yrende, kreativt musikkmiljø i New York på 70-80-tallet, dels new wave, dels punk og sterkt jazzinfluert, sentrert rundt den legendariske klubben CBGB. Dette var Jarmusch-land.

Her spilte han sjøl i band og omgikk folk som John Lurie, Richard Edson, Tom Waits og Iggy Pop. Alle skulle bli sentrale i Jarmusch\'s filmunivers.

«Stranger Than Paradise» var en svart-hvitt roadmovie som også var tydelig inspirert av den sveitsisk-fødte fotografen Robert Franks berømte fotobok «The Americans» med forord av Jack Kerouac.

-  Når filmen går i svart er det som å bla i en fotobok, sier Tommy Lørdahl, som gjerne låner uttrykk fra den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael for å beskrive denne tidlige Jarmusch-filmen: En nothing-ever-happens-film . Og Jarmusch selv er en tegneserie-Beckett karakterisert av passiv minimalisme.

I\'M SICK OF THE TERM independent film, har Jim Jarmusch uttalt om fenomenet han selv står som den fremste representanten for. Utsagnet var også tittelen på den danske filmviteren Anne Jerslevs Jarmusch-foredrag på Norsk filmklubbforbunds seminar om Independentfilm i Filmens hus sist helg.

Indie-stempelet er blitt totalt utvannet, ifølge Jarmusch.

Der flere regissørspirer lager uavhengige filmer som visittkort for å få en fot innenfor i bransjen, proklamerer Jarmusch en fullstendig autonomi. Han vil ha kontroll over hele produksjonen, like ned til det å sitte på negativene selv.

-  Han vil være «the navigator of the ship». Han hater Hollywood og iscenesetter seg selv som en form for kunst-auteur, selv om han ikke har sans for den litt høytidelige mottakelsen av såkalte kunstfilmer. Jarmusch er jo morsom og aldri pretensiøs eller selvhøytidelig, sier Anne Jerslev.

HANS AMBIVALENTE forhold til auteur-stempelet er glimrende illustrert i et intervju med magasinet Filmmaker i 1996: «Jeg tror ikke på auteur-greia, men noen er nødt til å si at filmskapere skal lage film, ikke forretningsmenn. Mine filmer blir puttet i getto ved å bli kalt kunstfilmer. Når folk beskriver et rock\'n roll-band som kunstrock, får jeg lyst til å sette på Motorhead. Men så lurer jeg, hvorfor det? Hva er galt med kunst? Men de vil skitne til ethvert ord for å framheve det kommersielle og det forretningsmessige. Sånn er Hollywood. Hvem har den mektigste agenten og hvor mye penger klarer advokatene å skvise ut? Underholdningsindustrien er en av de mest overbetalte bransjene i USA. Oscar-utdelingene -  hvorfor har vi ikke priser til kokkene og bussjåførene?»

KJENNETEGNET PÅ en Jarmusch-film er en unik blanding av melankoli og deadpan-humor, best oversatt som tørrvittig eller lakonisk, og typisk formulert av den italienske skuespilleren Roberto Benigni i «Down by Law»: «It\'s a sad and beautiful world». Stilistisk utpreger han seg med lange tagninger, episodisk struktur og «blackouts» der lydsporet av og til fortsetter inn i mørket.

Like viktig som dialogen er stillheten, «the calm moments».

Han bygger ofte filmene rundt skuespillerne han velger å jobbe med, mer enn rundt en tradisjonell historie. Slik blir resultatet ofte en stemning av søken. Hans figurer er på reise, ikke som tradisjonelle turister, men som driftere eller nomader. Zen-mantraet «Veien er målet» er ledetråden. Han viser oss et Amerika ikke ulikt Edward Hoppers maleriske framstilling, observert underveis, kanskje gjennom et bilvindu, alltid med en utenforståendes avstand.

MUSIKKEN SPILLER en vesentlig rolle. Screamin\' Jay Hawkins\' «I Put A Spell on You» som gjennomgangstema og favorittlåt til en ungarsk nykommer til USA i «Stranger Than Paradise» er oppsiktsvekkende «annerledes».

Ofte bruker han musikerne som skuespillere; musikkvalgene hans er uhyre gjennomtenkte og vitner om Jarmusch\'s egen bakgrunn som musiker. Enten han bruker John Lurie, Tom Waits, Neil Young eller RZA fra Wu-Tang Clan tilfører han filmen den særegne rytmen som stemningen fordrer.

Den 52-årige mannen med sølvhåret har naturlig nok utviklet både smak og stil gjennom de mer enn 20 åra han har vært aktiv som autonom filmmaker.

I år, etter at «Broken Flowers» er blitt en økonomisk suksess i USA, puster amerikanske kritikere lettet ut over at Jim Jarmusch endelig har laget en «mainstream» komedie.

Men er det det han har gjort? Og er det i så fall et tegn på alderdommelig svakhet?

JIM JARMUSCH: 52 år, sølvgrått hår, stadig like cool.