EXIT CORBYN: Partileder Jeremy Corbyn må ha politiskorte på vei til Parlamentet, hvor et overveldende flertall har reist mistillit mot ham og krever hans avgang.  (Rick Findler/PA via AP) 
EXIT CORBYN: Partileder Jeremy Corbyn må ha politiskorte på vei til Parlamentet, hvor et overveldende flertall har reist mistillit mot ham og krever hans avgang.  (Rick Findler/PA via AP) Vis mer

Corbyn kan ikke redde et parti som ikke vil ha ham

Marie Simonsen kommenterer Jeremy Corbyns exit.

Kommentar

Det er en blodig og desperat maktkamp som i disse timer foregår i Labour. Etter Brexit-sjokket har et flertall blant Labours folkevalgte i parlamentet vendt seg mot partiets nyvalgte leder, Jeremy Corbyn. Store deler av Corbyns skyggeregjering, 20 så langt, har gått av med begrunnelsen at de verken har tillit til ham eller tro på at han kan vinne et valg.

Tirsdag kveld er det klart at 172 medlemmer i Labours partigruppe i Parlamentet støtter et mistillitsforslag mot partilederen. Bare 40 stemte mot. Dermed er det økende sannsynlighet for at han må gå av, selv om han formelt sett kan bli sittende. Partiet kan ikke leve med en så svekket leder.

Mistilliten reises altså ikke bare fra de såkalte Blairites, som aldri har likt eller støttet ham, og som trolig bare har ventet på en anledning til å kaste ham. Langt verre for Corbyn er det at også hans egne støttespillere, i og utenfor parlamentet, har mistet troen.

Du er en hyggelig fyr, som flere av dem har skrevet i sine avskjedsbrev, men du er ikke en leder. Så enkelt kan det være; at han simpelthen er den mannen hans merittliste viste at han var, til han overraskende ble valgt som leder. Tross at Corbyn ble valgt med historisk høy oppslutning bare for ni måneder siden, har han vært en grå og isolert figur siden, uten evne til å samle partiet bak seg. Noen vil si det var en umulig oppgave, at han ble sabotert fra dag en, men det er tross alt en Labour-leders jobb å få fløyene til å stå sammen mot de konservative og for et felles mål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke SV eller Frp vi snakker om, men en historisk kjempe som tar det for gitt å gjenerobre Downing Street.

Det sier mye om Corbyns uvanlig svake posisjon at den venstreliberale avisen The Guardian, som sympatiserer med hans skjebne og er skeptisk til at hans avgang løser noe, har bedt Labours partileder avklare om han virkelig ønsker å bli statsminister. Kommentatorer som følger britisk politikk på daglig basis, er altså i tvil om han virkelig ønsker jobben.

Det må du ønske, inderlig, hvis du skal lede Labour. Øverst i jobbeskrivelsen står det ikke; skape fred i verden og utrydde fattigdom. Det kommer først senere. Helt øverst står det: Vinne valg.

Opprøret i Labour, det britiske arbeiderpartiet, kan virke forvirrende for nordmenn som er vant til det norske partisystemet, hvor det er mer ordning og reda. Labour har aldri vært et parti i samme forstand; de har aldri hatt en Haakon Lie, for å si det sånn. Labour er i langt større grad fortsatt en bevegelse, utgått av fagbevegelsen i første rekke, men også av andre interessegrupper på venstresiden. Det er riktignok ikke så mange tradisjonelle arbeidere igjen, men det er fortsatt mange tradisjonelle Labour-velgere i klasseskilte Storbritannia.

Brexit-valget viste igjen at en stor del av dem er på vei bort fra sitt gamle parti og over til Ukip eller sofaen.

Venstreradikaleren Corbyn ble valgt inn på en bølge av støtte fra unge progressive, som for tre pund fikk stemmerett i partivalget. Det ble omtalt som et moderne partikupp, og mange av de nyfrelste var snarere uavhengige progressive, som i en støttedemonstrasjon for Corbyn mandag kveld, viftet med Socialist Workers Party-flagg og ropte: ut med skadedyrene! Nei, det var ikke Boris Johnson og de konservative de siktet til, men det gamle establishment i deres nye parti.

Parallellen til Bernie Sanders og hans uregjerlige unge tilhengere er åpenbar, og like klart burde Labour lytte og ta vare på dem fremfor å støte dem bort. I kaoset og ledervakuumet som har oppstått i begge de to hovedpartiene i britisk politikk, oppstår det naturlig nok spekulasjoner om splittelser og nye partier. Vil for eksempel EU-tilhengerne i alle partier finne sammen mot euroskeptikerne? Vil Labour klare å holde sin brede flokk samlet når populister trekker i begge ender?

Det er vel ingen som tror Corbyns avgang er noen løsning på kort sikt, slik det fables om blant de folkevalgte som nå frykter å bli utradert av et raskt nyvalg. Om ikke annet fordi kritikerne ikke har noe bedre alternativ. Det er jo derfor de endte opp med en backbencher ingen av dem ønsket seg for bare ni måneder siden.

Det burde skape større bekymring at det heller ikke synes som en løsning på lengre sikt. Jeremy Corbyn er et symptom og en reaksjon på politisk villfarelse. Arbeiderklassens parti har i årevis vært tilskuere til at deres kjernevelgere har fått det stadig verre, uten å ha troverdige politiske svar på sosial uro og grenseløs markedsliberalisme, eller evne til å motsi demagogien fra en populistisk høyrefløy.

Brexit-valget var en gigantisk fadese for regjeringen og det konservative partiet, men likevel lykkes Labour i å komme tapende ut. Mens de fleste spår at de konservative tross alt finner sammen igjen, har flere tvil om Labour. Det forteller ikke bare om manglende lederskap, men manglende politikk og retning. I en krise er det nettopp kjerneverdier som skulle holdt dem sammen, men kjernen holder ikke lenger.

Veien tilbake kan være snublende nær. Hvis ikke Blair hadde vært et bannord langt utover Labours rekker.

Det er lett å glemme at Tony Blairs store gjennomslag på slutten av 1990-tallet ikke bare skyldtes at han var en glitrende folketaler. Han grep fatt i mange av de områdene som igjen var helt sentrale i Brexit; i helsevesenet, utdanning og sysselsetting, i økende forskjeller og langsiktig reform av velferdsstaten.

Det var det helt grunnleggende, politikkens brød og smør, som fant en klangbunn hos frafalne velgere og tiltrakk nye. Og en stund var han på sporet av noe som angikk folk og endret livene deres.

Vi vet hvordan det endte. For mye spin og maktspill, en katastrofal krig og allianse med Bush. Den eneste som til slutt lærte av Blair var David Cameron, som forvandlet seg til en glatt valgkampmaskin i hans bilde.

Men det er mulig for Labour å lære av sin siste suksesshistorie uten å begå de samme feilene om igjen.

Skjønt hvem vet? På Labour-landsmøtet i 1996, hvor Tony Blair innledet valgkampen han skulle vinne overlegent året etter, sto jeg ved siden av partiveteranen, Roy Hattersley. Stemningen var elektrisk. Labour hadde vandret i dødsskyggenes dal i 18 år og her var frelseren.

Hattersley lot meg få plassen sin, som hadde bedre utsikt til podiet. Tross en klassisk arbeiderklassebakgrunn, var han en fan av gullgutten Blair, som mange på venstresiden var skeptisk til og trodde ville splitte partiet.

Du må se landets neste statsminister, du som er ung. Det er jo historisk, sa han til meg. Og la til:

Jeg har sett det alt sammen før.