Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Corner er mål!

Tove Nilsens første reaksjon da hun fikk en datter var at hun slapp å slite fotballtribuner. Det var før hun oppdaget Norway Cup.

BANE 1:

Bøler skole, 1960-tallet. Gymlærerinnen beordrer ballspill ute. Jentefotball nevnes ikke, ballspill betyr håndball, kanonball eller volleyball. Det spiller ingen rolle, jeg eier ikke ballfølelse og er dømt til å dumme meg ut. Gymlærerinnen er, som gymlærerinner flest, i hvert fall i min fordomsfulle hukommelse, far out når det gjelder psykologisk sans. Alle forsøk på å få slippe å delta i spillet er nytteløse.

På sidelinja står tilskuerne. De kjekkeste gutta i parallellklassen, de jeg vil ha draget på. Jeg klarer verken å ta imot eller å skyte. Jeg forårsaker tap og buing. Jeg skjønner to ting: at jeg aldri kommer til å få draget, og at jeg alltid kommer til å avsky ballspill.

BANE 2:

Fødeavdelingen på et Oslo-sykehus. Kirurgen har fullført keisersnittet, løfter ut barnet, smiler ned til meg og gratulerer med en velskapt pike.

Midt i kaoset av lettelse, lykke og vantro følelser husker jeg en tanke: Pike? Hurra, nå slipper jeg å slite fotballtribuner!

BANE 3:

Abildsø-guttelag med to jentespillere. Datteren min og bestevenninnen. Sju år gamle, med plystrehull mellom fortennene. Guttemotstanderne hånflirer av laget som har med jenter. Jentene sentrer, scorer og sikrer seier. Motstanderne får hakeslepp, selvtilliten bølger rundt bestevenninnene.

BANE 4:

Datter nummer to fyller ti. Tilsynelatende en potensiell babe, men skinnet bedrar. Solskjær på T-skjorta, leggbeskyttere i skuffen.

- Hva er det morsomste du vet? spør jeg.

- Å spille kamp, vel.

- Forsvar eller angrep?

- Samme hva, bare jeg er på banen, fastslår tiåringen.

BANE 5:

Kafé hvor kunstinteresserte går. Sitter sammen med fire kvinner som ennå ikke har fått ut frustrasjonene etter fotball-VM. Alle fire klager over det mest stupide de vet: menn som løper rundt og slåss om en ball.

Du trodde at disse damene bare eksisterte før Drillos tid? Som en egen ufrelst f.Dr. damerase. Da tar du feil. De sirkler rundt i kulturlivet fremdeles. Opphisset over at fotballstoff fyller aviser og TV.

«Massehysteri. Primitiv konkurranseånd. Etterslep fra gladiatorkampene. Dyrking av det dummeste innenfor maskuliniteten. Opportunistisk lefling med det folkelige,» fyrer en av dem. Jeg møter meg selv i døra: Disse forutsigelige kjerringsetningene kunne jeg selv uttalt for få år siden.

BANE 6:

Ekeberg, Norway Cup 1999. Står langs sidelinja og føler meg fremdeles som en levendegjøring av begrepet fremmedgjorthet. Ytterst skeptisk til de proffe idrettsforeldrene i Nike-dresser. Damer på min egen alder som plutselig kjører på med alt de har av stemme og brøler Corner er mål!

Jeg har gått i mange demonstrasjonstog, men har aldri ropt slagord. Roping ligger ikke til min natur, verken politisk eller sportslig. Å rope er ufeminint; jeg kommer aldri til å bli en roper, tenker jeg og forlater kampfeltet. Drar hjem til boklige sysler. Dypt inne i litteraturens verden hører jeg en stemme rope i bakhodet.

Stemmen er mistenkelig lik min egen.

Jeg fortrenger fenomenet. Sykler tilbake til Ekeberg og stiller meg opp igjen for å se en av døtrene spille. Så skjer det. Verken høyt eller oppildnende, for en ekte supporter lød nok tilropet nokså ynkelig, men dog: De tre eksistensielle ordene trengte seg over leppene. Og det vil jeg si, med respekt for all slags terapi, at den dagen en tidligere idrettssinke bryter tausheten og roper Corner er mål! , da oppleves et psykologisk gjennombrudd.

BANE 7:

Norway Cup-finale, Bislett 1999. En av døtrene manøvrerer en mye større motspiller, får tak i ballen, løper videre, løper som en liten djevel, lar ingen distrahere seg, EIER ballen, nærmer seg mål, nærmer seg keeper, vet at det er nå eller aldri, kjenner sikkert hjertet hamre i brystet og adrenalinet pumpe gjennom alle årer, men så saktner farten, så ...

Så rakner overjeget og undertegnede som liker å framstå behersket & dannet, skriker:

- Skyt da, for faen!

Det er da, mens sidemannen minner pent om at dette er b-a-r-n-e-idrett, at man forstår hva det vil si å ha gått gjennom en mental metamorfose.

BANE 8:

Sykkelsti langs Ekeberg. Rekognosering før feltet fylles av ulike nasjonaliteter. Døtrene dirrer av forventning. De prøver å si noe om Norway Cup år 2000, men jeg sykler i mine egne tanker. Jeg er langt inne i det luth-eranske behovet for å forklare hva fryd egentlig handler om. Et behov som blir meningsløst når man ser 13-årige jenter bryte med alle

babefakter og løpe mot hverandre med hevete armer og seierstegn.

- Det føles bare helt rått, avgjør trettenåringen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media