Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Corona-krisen:

Corona setter selvdisiplinen på prøve

Det er for kort vei til kjøleskapet og for langt til alle andre.

SELVDISIPLIN PÅ PRØVE: På hjemmekontoret har vi god tid til å kjenne etter om vi ikke har lyst på en liten godbit akkurat nå. Foto: Shutterstock / Scanpix.
SELVDISIPLIN PÅ PRØVE: På hjemmekontoret har vi god tid til å kjenne etter om vi ikke har lyst på en liten godbit akkurat nå. Foto: Shutterstock / Scanpix. Vis mer
Kommentar

Noen mister mye på grunn av coronakrisa. Noen av oss mottar noe vi ikke hadde fra før. For min del tror jeg fort jeg kan få omtrent tjue kilo ekstra på kroppen før det hele er over.

Det er den privilegertes problem. Det er problemet til den fast ansatte, som så langt ikke risikerer å miste levebrødet eller ikke å kunne betale avdraget på boliglånet. Men det er like fullt et problem vi må håndtere, vi som er strandet på hjemmekontoret, henvist til passiviteten. Det er langt til folk, noen få meter til kjøleskapet og god tid til å kjenne på alle mulige behov. Ville det ikke vært godt med noe akkurat nå? Noe salt? Noe søtt? Noe salt og så noe søtt?

Det er en påminnelse om hva det å ha en arbeidsplass å gå til faktisk gjør for oss. Det tilbyr ikke bare en datamaskin, en kontorstol og en kaffeautomat, ikke bare nærhet til kollegaene.

Noe av det viktigste arbeidsplassen gjør er at den avskjærer oss fra alt det andre. På jobb er det ei tid for å spise lunsj og ei tid for å gå tilbake fra lunsj. Det er ei tid for å jobbe og ei tid for å ta pause. Det er verken mulig eller helt comme-il-faut å pile som en liten mus fram og tilbake fra spiskammerset, og hente noe knasende eller duftende å proppe i seg i det åpne kontorlandskapet. Jobben setter uttalte og uuttalte grenser som det koster litt å tråkke over. Hjemme finnes de ikke. Vi har flere muligheter til å spise og færre muligheter til å gjøre, vel, alt mulig annet. Dessuten er situasjonen smått stressende, noe som igjen gjør følelsen av å fortjene noe ekstra mer påtrengende. Vinglasset. Chipsskålen.

Dette er grunnen til at det er uvant å måtte aktivere selvdisiplinen i arbeidstida. Det er som å drive styrketrening med muskler vi nesten aldri bruker. Denne selvdisiplinen er ikke vant til å bli stilt på slike prøver før klokka fem. Ukene eller månedene med hjemmekontor kommer også til å være en øvelse i å si konsekvent og kontinuerlig nei til noe som er konstant innen rekkevidde.

På mange måter er det dette som er sivilisasjon: Å lage retningslinjer og lover som hindrer oss i å gi etter for impulser og drifter som det ikke er bra for oss å gi etter for. De gjør at vi fungerer som kollektiv, at den ene ikke utnytter sin frihet på en måte som går for hardt utover dem selv eller andre. Nå, når kollektivene er oppløst, må vi alle opprettholde vår lille sivilisasjon på egen hånd. Det er tøft, men vi må bare prøve å klare det.

Dét, eller satse på at Sats er den første fellesarenaen som åpner igjen når alt dette er over.

Hele Norges coronakart