Corvine

Mystisk og pirrende kunstrock.

CD: Bergensbandet Corvine forhaster seg ikke. Mitt første møte med postrockerne var på Quart-festivalen i 2000. Bandet hadde da en fersk kontrakt med EMI. Det resulterte i den glitrende, mørke og melankolske ep-en «Nova», som fikk tankene til å gå i retning av U2, Poor Rich Ones og Radiohead. Først nå - fem år seinere - kommer oppfølgeren, på et mindre selskap. Vokalist Marius Lynghjem har fremdeles autoritet, den klare vokalen er i tillegg blitt mer sløy og obskur. Corvine dyrker fortsatt melankoli, kontrollert støy og lydmalende bilder - men har frigjort seg fra de nevnte bandene. Musikken er psykedelisk, dvelende, hypnotisk, monoton og stemningsskapende. Det merkelige, ytterst særegne og fragmenterte Corvine-universet framstår - med sine loops og programmeringer - ikke bare som styggvakker, men også behagelig og pirrende, tilgjengelig og introvert.