FØRST UTE:Heidi Gjermundsen Broch har åpenbart sett frem til countrykvelden, men sliter med å holde seg på matta. Foto: Julia naglestad / NRK
FØRST UTE:Heidi Gjermundsen Broch har åpenbart sett frem til countrykvelden, men sliter med å holde seg på matta. Foto: Julia naglestad / NRKVis mer

Country-kveld i «Stjernekamp»

Vi anmelder låtene.

Heidi Gjermundsen Broch «Sin Wagon» — Dixie Chicks
Allerede i åpningssendingen da rock var temaet, hørtes det ut som om Heidi mentalt var i country-programmet. Ikke overraskende er det mye yr glede som skal formidles når hun endelig er der. Kanskje litt for mye. Hun blir såpass ivrig at det tenderer mot det heseblesende. Hun skulle ha tillatt seg å lene seg mer tilbake — fraseringene blir harde og patosladede i stedet for myke og lekne. Hun har god tonekontroll og grei teknikk, men trenger å jobbe med finessen.

Eirik Søfteland «The Gambler» - Kenny Rodgers
Heisann, det er ikke ofte man ser Eirik Søfteland med hendene hengende slapt ned mot siden. Det kan bety noe sånt som at han stoler såpass mye på sangprestasjonen at fakter og show ikke behøves. Han formidler teksten på en levende og sår måte. Den varme og fyldige klangen hans kler låten utmerket. Prima levert, enkelt og greit.

Maria Haukaas Mittet «Cowboy Take Me Away» — Dixie Chicks
Klangmessig er Maria på hjemmebane her. Både utstrålingen hennes og måten hun formidler låten på sitter som hånd i hanske. Hun har litt småproblemer med intonasjonen her og der, noe som gjør at det blir småsurt. Det er dog til å leve med så lenge hun har såpass med nerve i tolkningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MARTIN HALLA: Foto: Julia naglestad / NRK
MARTIN HALLA: Foto: Julia naglestad / NRK Vis mer

Tommy Fredvang «Somebody Like You» — Keith Urban
Det er ingen tvil om at Tommy kan kunsten å smelte pikehjerter. Han har en fløyelsmyk og velrundet stemme, om enn ikke veldig elastisk. Han operer i et tett befolket sjangerhjørne og dusinvarespøkelset ligger hele tiden å lurer på flankene. Skal man strekke hals over hopen her, må man ha en eller annen form for x-faktor. Det mangler Tommy.

Martin Halla «Mama's Don't Let Your Babies Grow Up To Be Cowboys» — Ed Bruce
Hva skal man si, men kan gjenta det til det kjedsommelige — Martin Halla har en stemme som er umulig å ikke bli berørt av. Den er åpenbart ganske versatil også med tanke på hva han hadde fore forrige sending. Denne gangen er han i det lune hjørnet. Mildt croonende, passe ru i halsen og stille tilstedeværende. Låten i seg selv overlater litt å bli begeistret for. Den går ikke helt hjem, men det skal mer til å senke Martin.

Maria Karlsen «Jolene» — Dolly Parton
Maria var en maktdemonstrasjon i rå energi i forrige sending. Denne gangen handlet det mer om å makte å beholde roen. Noe Maria makter til en viss grad. Hun synger låten fint nok, men det er noe med det å gi en såpass ihjeltolket låt personlighet. Der skorter det litt i denne runden, den går litt inn det ene øret og ut det andre. Det handler mest om å komme seg gjennom det på en respektabel måte og det lykkes hun med.

GNISTRET: Celine Helgemo. Foto: Julia naglestad / NRK
GNISTRET: Celine Helgemo. Foto: Julia naglestad / NRK Vis mer

Trine Rein «Biker Chick» — Jo Dee Messina
Trine trives åpenbart i «voksenrock»-segmentet. Hun formidler glede og energi på en tilbakelent og uanstrengt måte. Hun har en rund og kraftfull stemme med nok knurr til å gi denne småharry countryrockeren snert. Hun er litt ute og sykler tonalt her og der, og som forrige gang føles det litt safe, men samtidig blir det litt dumt å ta henne på noe hun mestrer.

Øystein Wiik «Take Me Home, Country Roads» — John Denver
Det er ikke veldig strengt å si at Øystein ikke traff helt da han ga seg i kast med rocken. Denne gangen går det hakket bedre. Han får i det minste vist at han har en fin vibrato og at han sannsynligvis kommer til å regjere dersom han kommer så langt i konkurransen at han får bruke teknikken på det han kan. Men det ble dessverre ikke mye country av fremførelsen hans heller, dessverre.

Celine Helgemo «Mama's Broken Heart» — Miranda Lambert
Country handler helst om rene ord for penga og fargerike fremførelser. Celine makter å formidle begge deler med en hånd på ryggen. Hun er både tradisjonell og kul på en og samme tid. Hun har særpreg i stemmen, et svært glimt i øyet og krutt og kanoner i avsparket. Gnistrende levert.

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram

Knut Erik Østgård «I'm Already There» - Lonestar
Det virker ikke helt som om Knut Erik blir fortrolig med låten. Han strever for å komme opp på tonene og blir hengende etter hele veien. Litt dårlig uttale og medium scenekomfort gjør at man ikke blir sittende igjen med all verden etter han er ferdig i ringen. Men han er en likandes kar og en av Norges mest gjenkjennelige rockestemmer, så vi håper han får bli litt til.