Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Country med rock'n'roll-sjel

I Norge klager landets tv-reklamerte «countrydronninger» over at de ikke blir tatt på alvor. Den som de siste dagene har sett og hørt trønderbandet The International Tussler Society, forstår hvorfor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONSERT: Svetten driver av de seks musikerne på scenen på den lille klubben Mono i Oslo. Natta er en av sommerens varmeste. Klokka nærmer seg to. Gruppa har spilt i nærmere tre og en halv time.

Bandet jobber med voldsom energi. Bassen ruller med et halsbrekkende groove. Gitarsoloer flyr ut og inn av låtene som elektriske sommerfugler. Trommerytmen er stødig, men spekket med ørsmå finesser. En banjo spretter brått fram med en muntermelankolsk solo. Steelgitaren glir som en gyllen vind inn mellom taktene. Piano eller orgel gir flommende fylde til lydbildet. Sangen kommer snart fra den ene, snart fra den andre, snart flerstemt i harmoni.

The International Tussler Society

Café Mono
Publikum: Stappfullt
Fantastisk oppvisning i country-vitalitet.

De er The International Tussler Society. Norges beste country-band.

SIDEN 1994

har denne gruppas renommé vært bygd på en eneste utgivelse, «The Tussler», trykt og utsolgt i høyst begrenset opplag. Nå er den nyutgitt, med herlige ti bonusspor. Og etter å ha opptrådt bare høyst sporadisk de siste ni åra, har gruppa i forbindelse med Øyafestivalen gitt konserter på Rockefeller og So What, dessuten på Ormelet på Tjøme og denne fantastiske avslutningen på Mono natt til mandag - før gruppa nærmest av ren utmattelse må avslutte sin maraton, legge ned instrumentene og forlate et overdådig henrykt publikum.

I LIKHET MED

de nye såkalte countrydronningene i Norge, Showtime-stallens Heidi Hauge, Liv Marit Wedvik og Jenny Jensen, har ikke The International Tussler Society opptrådt på noen av årets countryfestivaler i norske dalstrøk. De har heller ikke stilt seg til disposisjon.

The International Tussler Society er en utvidet utgave av trondheimsgruppa Motorpsycho, en rock-trio som har høy kultstatus internasjonalt og som etter ti års virksomhet på 1990-tallet har prestert å havne på førsteplass på salgslistene. I fjor var det Motorpsycho som sammen med Jaga Jazzist lot et fossefall av råskåren rock'n'roll avslutte Øyafestivalen. I år har de valgt country og klubbformatet.

Ingen som er tilstede på Mono er i tvil om at dette er «ekte» countrymusikk. Men hvorfor? Og hvorfor ville ingen av dem kommet hit for å høre for eksempel countrysangeren Heidi Hauge eller danseband-vokalisten Jenny Jenssen?

Eller for å snu situasjonen på hodet: Hvorfor selges ikke cd-en til The International Tussler Society på bensinstasjoner? Sannsynligheten er til stede for at trailersjåfør-kundene ville kjent seg bedre igjen i deres utgave av langtransport-klassikeren «Six Days On The Road» enn i den pregløst fortolkede «Honky Tonk Angels» med Heidi Hauge.

Først og fremst handler det om å ta selve kjernen i begrepet countrymusikk på alvor. Showtime-stjernene produserer glatt og harmløs c&w i den mest kommersielle Nashville-tradisjonen. Det er greit, men man kan ikke vente verken god kritikk eller omfavnelse av countrymusikkens kjernepublikum hvis man legger igjen sjela i garderoben før man spiller inn ei plate. Om man ikke nødvendigvis må selge sjela til djevelen for å bli en troverdig musiker, må man i hvert fall ha den med inn i studio.

ER DET IKKE PLASS

til begge deler? Kan alle de titusener av kunder som kjøper Showtime-plater ta feil? Skal et musikkpoliti bestemme hva som er bra og hva som ikke er bra? Hva med folket?

Dersom en musikkform skal ha noen dypere mening enn å være musikalsk veggpryd, må den fødes ut av kunnskap og inspirasjon. Det holder ikke å være «glad i å synge» eller å synes det er gøy å få folk til å danse. Countrymusikk er faktisk en alvorlig sak. Bak den åpenbare spillegleden og det smittende humøret til The International Tussler Society ligger årelange dybdedykk i countrytradisjonen. Disse gutta vet at ekte country er musikk på liv og død. Og nå til et aldri så lite paradoks.

PÅ 1960-TALLET VAR

country & western det mest uhippe som var mulig å tenke seg. Den oppvoksende hippie/rock'n'roll/politisk protest-generasjonen avskydde alt som het country. Den ble hånet og ledd ut og forbundet med alt som var streit, borgerlig, reaksjonært og konvensjonelt.

Det denne generasjonen ikke lot til å høre, var at de selv lyttet til et overveldende antall rockgrupper som var direkte countryinfluert. Band som Grateful Dead, Byrds, Creedence Clearwater Revival, The Monkees (særlig Mike Nesmith), The Band, America, Buffalo Springfield, seinere Crosby, Stills & Nash med og uten Young, Eagles, gjerne også sørstatsrockere som Allman Brothers Band og Lynyrd Skynyrd. På den andre siden av Atlanterhavet, blant andre country-entusiasten Elvis Costello. Og hva med en mørk sanger som Nick Cave?

Mens Elvis Presley var en ren country/rockabilly-pionér, lå til og med The Beatles og The Rolling Stones under for countryinnflytelse. The Beatles var inspirert av blant andre rockabilly-helten Carl Perkins og spilte inn Buck Owens' «Act Naturally». The Rolling Stones lagde country-klassikere som «Dead Flowers» og «Wild Horses». Da Bob Dylan i 1969 spilte inn albumet «Nashville Skyline» sammen med den den gang forhatte Johnny Cash, møtte han en avskybølge hos sine egne fans. De hadde ikke hørt at Dylan hadde vært countryinfluert fra første sekund.

FOR Å BEVARE

den musikalske arven etter pionerer som Jimmie Rodgers og Hank Williams, har musikere i rockens tidsalder blandet rockens kraft med countryens smerte og glød. Rockkritikeren Greil Marcus ser i boka «Invisible Republic» Bob Dylans plate «Basement Tapes» i lys av Harry Smiths 84 sanger sterke «Anthology of American Folk Music» (1952). Sangene på denne samlingen er ikke hitlåter, men musikalske uttrykk for frustrasjon, fattigdom, mørke krefter og brutale konflikter på undersiden av den amerikanske drømmen.

Mens Nashville-studioene polerte og glattslipte det musikalske lydbildet, etterstrebet countryrockerne et røffere uttrykk og poetisk raffinerte, fortellende tekster. En av dem som med sterkest iver gikk inn for å bringe countrymusikken inn i ei ny tid, var Gram Parsons, med grupper som The Shilos, The International Submarine Band, The Byrds og The Flying Burrito Brothers.

MONO SEINT SØNDAG NATT.

Håkon Gebhardt lar fingrene leke med banjostrengene. Steelgitaristen Kjell Karlsen har sunget «Ruby (Don't Take Your Love To Town)» og ment det. Hans Marius «Snah» Ryan har vridd sine rå soloer ut av strengene. Trommeslageren har pisket musikken til blods. Bassisten Bent Sæther introduserer «verdens vakreste sang» og slipper Lars Lien til med Gram Parsons «She». Da har gruppa foruten egne låter spilt sanger av Hank Williams, The Band, Neil Young, Grateful Dead, Dillard & Clark - og de har spilt disse låtene med en intensitet som snart blusser lik en sveiseflamme, snart brenner som et stille stearinlys.

Rock'n'roll har reddet countrymusikken. For mange artister gjelder også det omvendte. I den vitale norske bølgen av rock, finner du countryelementer hos artister som Sgt. Petter, Sondre Lerche, St. Thomas, Jim Stärk, Madrugada, Cinnamoon, Home Groan, Ai Phoenix og flere andre. Hot Shot-produsenten H.P. Gundersen er blant mye annet en strålende steelgitarist. Når The International Tussler Society forlater scenen, er sommernatta blitt litt svalere. Konserten har vært som en renselse. Fra scenen har livet vært fortolket i alt sitt mangfold. Tusen møter, tusen oppbrudd. Kriser og forsoning, sjalusi og forelskelse. Ensomhet og lengsel. The cold, hard facts of life.

GJEST PÅ MONO: Martin Hagfors, som er blitt feiret på Øyafestivalen, opptrådte som gjesteartist med The International Tussler Society søndag kveld. Fra venstre Lars Lien, Bent Sæther, Hans Marius «Snah» Ryan, Hagfors og Håkon Gebhardt. <!--FOTO-->Foto: Daniel Sannum Lauten
IKKE INVITERT: Heidi Hauge er skuffet over at hun ikke blir invitert til norske countryfestivaler til tross for et fantastisk platesalg.<P><!--FOTO-->