Country på alvor

Årets andre albumscoring fra Adams.

CD: «Jacksonville City Nights» er den andre av tre 2005-skiver fra Adams («September» kommer seinere), og erstatter det herlig pludrende Grateful Dead-kjøret fra dobbeltalbumet «Cold Roses» med et åpenbart ønske om å lage en renskåret, reinspikka, on the rocks countryplate av den gode, gamle skolen. Det er det også langt på vei blitt, fra skrifttype og layout på omslaget til Jon Graboffs meget pertentlige steelgitarspill, og med et sett låter som høres ut som de kommer fra en annen tid.Ryan Adams har bare unntaksvis vært i nærheten av et slikt hardcore stilvalg tidligere - hans countrymusikk har alltid, på en eller annen måte, vært blandet ut med noe annet, og han har variert lynne og sjangertilnærming fra plate til plate. Kanskje derfor har han også nådd ut til bredere og yngre lyttergrupper, den type folk som ellers vil synes at de alkovoldelige tendensene i åpningslåta «A Kiss Before I Go» , den Gram Parsonske «The End» og den tidløse ensomheten i «My Heart Is Broken» - tre av platas beste stilstudier - blir «litt mye» i all sin beinharde, countryklassisistiske prakt. For liksom å banke inn poenget, gjør han en sjeldent vakker, dødsseriøs Nashville-versjon av den ihjelspilte Elvis-schlägeren «Always On My Mind» som bonusspor.Samtidig stikker ikke «Jacksonville City Nights» seg ut som en overivrig retro-/sjangerøvelse i Ryan Adams fyldige katalog, hørt back-to-back mot for eksempel ti år gamle «Faithless Street» med Whiskeytown, er det liten tvil om at han alltid har hatt også den «gammeldagse» countrymusikken i seg - ikke bare mytene og estetikken som sådan.En annen ting, er at vi godt kan drømme om en duettplate med Ryan Adams og Norah Jones etter å ha hørt «Dear John» - hvis han trenger ideer til plater å fylle opp kontrakten sin med, mener jeg.Skulle så den kommende «September» også vise seg å holde tilsvarende gode mål, er Ryan Adams kongen av 2005.