COUNTRY-TEMA: Forrige lørdag sang artisene funk. I kveld er det country som står på agendaen. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
COUNTRY-TEMA: Forrige lørdag sang artisene funk. I kveld er det country som står på agendaen. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Country-tema i Stjernekamp

Vi anmelder låtene. Delta i diskusjonen i kommentarfeltet.

Mo Abdi Farah: «When I Get Where I'm Going» av Brad Paisley
Mo gjør ikke skam på seg selv eller sjangeren i måten han angriper denne Paisley-svisken. Så langt i konkurransen har han lagt vekt på mye show og fyrverkeri, det er derfor moro å se at han står støtt når man skreller bort all staffasjen. Countryen kan jo bli litt glatt i de mest kommersielle  utpostene. Mo gjør ikke noe for å bryte opp i det, men når han er formidler med en sånn innlevelse at tilhørerne gråter, må det kunne kalles oppdrag utført.

Anita Skorgan: «This Is Us» av Mark Knopfler
Som historieformidler er Anita virkelig på hjemmebane, hun har en trygghet i fremføringen sin som kommer rett gjennom ruta. Og det er jo mye godt det denne runden handler om. Låten blir litt flat uten Mark Knopflers lakoniske sang - kanskje hun skulle ha valgt et litt mer sprelsk nummer for å få vist litt mer av seg selv? Men teknisk er det selvsagt lite å pirke på.

Paul Hansen: «Oh My Sweet Carolina» av Daft Ryan Adams
Dette var andre boller enn den litt halvhjertede funk-avleveringen i forrige runde. Stemmen til Paul har den litt rustikke kvaliteten sjangeren krever. I tillegg sitter glimtet i øyet og han har den rette knekken i refrenget. Kanskje Paul skulle prøve lykken på andre siden av dammen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eddie Guz: «A Little Less Talk and a Lot More Action» av Toby Keith
Eddie var ikke heldig med sin Queen-tolkning sist helg. Denne gangen virker det som om rockeren føler seg litt mer hjemme - det er i alle fall en helt annen selvtillit i fremføringen nå. Han har låvedansgliset og den runde klangen intakt. Ikke overveldende rent sangteknisk, men bøtter med energi og humør. Det hjelper på, det.

Eddie Guz tolker Toby Keith. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
Eddie Guz tolker Toby Keith. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer

Raylee: «Safe and Sound» av Taylor Swift
Det er ikke bare, bare å tolke en av samtidens største country-sangerinner. Raylee har en fin klang og burde i utgangspunktet ha gode forutsetninger å gjøre denne sangen til sin egen. Det går dessverre ikke helt slik, hun blir hengende bakpå hele veien og klarer aldri å ta kontroll over sangen. Pent og pyntlig, men fremføringen mangler personlighet og overskudd.

Jørn Hoel: «Bless the Broken Road» av The Nitty Gritty Band
Det er vanskelig å mislike Jørn Hoel. Han har en varme og en tilstedeværelse i det han gjør, som man ikke kan krangle med. Dessverre skjemmes tolkningen hans av litt rufsete engelskuttale og noen sure toner i de høy partiene. Men fryktelig hyggelig da.

Lars Erik Blokkhus: «The Dance» av Garth Brooks
Lars Erik er mer moro når han gjør ting han egentlig  ikke kan. Låtvalget kjennes trygt og uinspirert.  Denne lighter-balladen skjemmer ikke ut Plumbo-vokalisten, men den gir han heller ikke noe nytt å spille på. Dersom Lars Erik skal komme videre i konkurransen, må han styre unna plankekjøring.

Nora Foss al-Jabri: «Man I Feel Like a Woman» av Shania Twain
Mer show og sirkus enn en berusende musikkopplevelse. Men sånn kan det gå når man velger en låt av denne typen. Dette er flatpakket IKEA-country av billigste merke. Det går ned på høykant blant storkonsumentene, mer funksjonelt enn bra. Nora blir på en måte fanget av sangens begrensninger.

FLØRTER: Jørn Hoel gir dommer Mona B. Riise oppmerksomhet. Jacques Hvistendahl / Dagbladet
FLØRTER: Jørn Hoel gir dommer Mona B. Riise oppmerksomhet. Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer