SPENNENDE DEBUT: Borgar Storebråten albumdebuterer med «Road To Revelation». Foto: Sara Angelica Spilling
SPENNENDE DEBUT: Borgar Storebråten albumdebuterer med «Road To Revelation». Foto: Sara Angelica SpillingVis mer

Anmeldelse: Borgar Storebråten - «Road To Revelation»

«Countrydalens» nye sønn

Borgar Storebråten mangler bare særpreget.

ALBUM: Fra «intet», for de fleste av oss, kommer Borgar Storebråten. Det vil si, folkene bak DJ/booking/klubbkonseptet «Die With Your Boots On» framsnakket ham og hentet ham til Musikkfest 2017. Nå foreligger albumdebuten.

Road To Revelation

Borgar Storebråten

4 1 6
Plateselskap:

Apollon Records / Border Music

«Hallingdal leverer igjen.»
Se alle anmeldelser

Hallingdal

Igjen er det Hallingdal som er arnestedet - ikke Ål denne gang, men et gårdsbruk på Gol. Det vil si, i et intervju med NTB forteller han at han dro til Ål for å finne inspirasjon og læremestere, blant andre Stein Torleif Bjellas band 12 Volt, Tor Egil Kreken fra Darling West og «sønnen til Hellbillies-Moslåtten». Kreken spiller for øvrig bass og banjo på albumet.

Americana

Albumcoveret gir et noe ubestemmelig signal om musikalsk retning. Men - fra første anslag på kassegitaren er det ikke lenger noen tvil, dette er americana med forgreininger til folk og country.

Passasjer i den akustiske perlen av en åpningslåt, «America», minner faktisk om Daniel Kvammens «Du fortenar ein som meg». Men det er kanskje ikke så rart, siden de har samme produsent, Øyvind Ekse. Kvammen er dessuten fra Geilo. I Hallingdal.

Med kona

Storebråten har skrevet samtlige melodier sjøl, mens tekstene er blitt til i samarbeid med kona Sandra Erstad Storebråten - som både korer og er duettpartner på fine «Oh Come». Både her og på andre låter er det fine akustiske gitarpartier, og begge synger utmerket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere av låtene har, som tittelen «Road To Revelation» («Veien til åpenbaring»), bibelske referanser. Her er også morsomme og fikse tekstlinjer, men de mister «kraft» når varianter av den samme dukker opp i to låter etter hverandre; «Betty» og «Like A Sailor»: «Her heart was in the lost and found» og «My heart ended up in the lost and found».

«Don't Play With Guns», et lite stykke «ompa-country», går rett inn i en alltid aktuell debatt.

Tradisjonelt mønster

Musikalsk følger Storebråten og produsent Ekse et tradisjonelt mønster, med få overraskelser. Men - Ekse sjøl viser muskler i et røft gitarparti i et av albumets høydepunkter, «In The Town». Han bidrar også på piano og pedal steel, Audun Haugeplass' orgel og wurlitzer og Glen Duncans fele krydrer og koret fyller fint inn. Et glimrende spor. Jeg hadde tålt mer av dette for å gjøre lydbildet enda mer spennende og friskere.

Rock og blues

Jeg savner altså et noe større særpreg. Singelen «Dusty Roads» er for eksempel fengende, men også blant albumets mer forglemmelige spor. Den mer rock- og bluesorienterte «I Can Hear The Devil Crying» kunne vært et greit brudd, men både den og avsluttende «Sweet Josephine» høres ut som en miks av et par andre norske artister i samme sjanger, Torgeir Waldemar og albumaktuelle Robert Moses & The Harmony Crusaders.

Likevel - det er ingen tvil om at Storebråten har mye inne, og han har ifølge NTB allerede nok materiale til et album til i skuffen. Med dette som bakteppe er det bare å glede seg til fortsettelsen.