LANG SEANSE: Tre timer med «de nye Gitarkameratene» er altfor mye, mener Dagbladets anmelder. F.v. Askil Holm, Alejandro Fuentes og Kurt Nilsen. Foto: NINA HANSEN
LANG SEANSE: Tre timer med «de nye Gitarkameratene» er altfor mye, mener Dagbladets anmelder. F.v. Askil Holm, Alejandro Fuentes og Kurt Nilsen. Foto: NINA HANSENVis mer

Cover-kameratene

Å prøve å gjenta en knallsuksess er noe av det vanskeligste — og farligste — som finnes. «Hallelujah-kameratene» burde latt være å prøve.

||| SLEMMESTAD (Dagbladet): Dersom en suksess utelukkende handler om penger, har firkløveret Espen Lind, Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Askil Holm allerede innkassert seieren.

Allerede suksess
Turneen med de fire var en kommersiell suksess lenge før den startet med førpremiere på Slemmestad utenfor Oslo i går kveld og i kveld. Begge konsertene, pluss konserten i Oslo Spektrum 9. mai, tas opp og skal ende opp som albumet «Hallelujah — Volume 2» allerede 15. juni.

Enklere kan man knapt gjøre det, men det krever at konseptet sitter.

Rundt omkring i landet har arrangørene slåss om å få feste de fire på plakaten, og i alt 25 steder får besøk før august er over.

Publikum så ut til å kose seg i går kveld, men en musikalsk suksess er det definitivt ikke.

Langt nachspiel
Som sist startet turneen på Slemmestad utenfor Oslo. Det var her ideen ble unnfanget, under et nachspiel i barndomshjemmet til manager Jan Fredrik Karlsen.

Kanskje det er derfor reunion-konserten høres ut som et altfor langt nachspiel? Eller er dette en ny runde med Idol, der du lurer litt på hvem som skal ut?

Kurt Nilsen er nærmest uangripelig, han har en hovedrolle og setter raskt de andre litt i skyggen. Alejandro er kjekk, men finner ikke sin plass på samme måte som sist. «Hell If I» funker bra, men han bommer i rollen som Bruce Springsteen i «Glory Days» helt på tampen.

Espen Lind slipper til med «Scared of Heights» og «Sweet Love» fra fjorårets «Army Of One», men er ellers nærmest en statist. Askil Holm ser ut til å ha det helt fint, men er og blir en outsider i dette laget med sin mer rocka tilnærming.

De som definitivt ikke må stemmes ut, er gitaristen Truls Hval og de tre blåserne, som er «best in show».

Coverlåter
Albumet «Hallelujah Live» fra 2006 solgte eventyrlige 250 000 eksemplarer, noe som nærmest er uhørt bare tre år seinere. Låta med samme tittel, signert Leonard Cohen, men udødeliggjort en gang for alle av Jeff Buckley, var sammen med Don Henleys «Boys of Summer» drivreima i maskinen. Begge er med nå.

Som sist er det coverlåter som er grunnstammen i repertoaret, fra Tom Pettys «Free Fallin?» og Rolling Stones? «Brown Sugar», via Phil Collins? «Easy Lover» og Stephen Stills? «Helplessly Hoping» til Paul Simons «50 Ways To Leave Your Lover» og U2s «With Or Without You».

Unnskyld meg, men hva gjør «Brown Sugar» her?

Gjengen drister seg også til å gjøre en gull-låt som «Handle With Care», signert en gjeng som virkelig har lov til å kalle seg supergruppe, The Traveling Wilburys. Ikke bra.

På toppen av dette gjør de to medley-avdelinger, den ene henvendt til ungdommen og den andre med norske låter som «Kjærlighetsvisa» og «Kjekt å ha». De kunne vært kjekke å ha, men ikke i disse tulleversjonene.

Jeg vil påstå at det finnes en rekke coverband som gjør dette bedre.

For lang
I nesten tre timer veksler guttene mellom to scener i hver sin ende av lokalet. For publikums skyld får vi håpe det lukes i låtrepertoaret, så konserten kommer ned i et par timer.

Konserten innledes på den lille, akustiske scenen, men konseptet fungerer dårlig. Publikum skravler og klarer nesten å overdøve den tafatte starten, som får guttene til å framstå som sine egne oppvarmingsartister.

Den andre runden på den lille scenen går bedre, men hoppingen mellom to scener virker unødvendig.

«Hallelujah» igjen
Det er på hovedscenen det er trøkk, men også høyere og høyere lyd.

Helt til slutt roes det hele behagelig ned. «Hallelujah», som har gitt begge turneene navn, er siste låt (av fire ekstranumre). Harmoniene sitter, og for første gang minnes vi på hva denne turneen kunne vært: fire stemmer som utfyller hverandre og smelter sammen.

Spørsmålene som står igjen, er derfor:

Hvor ligger verdien i å spille en og annen originallåt pluss en haug med coverlåter, uten å gjøre noe nytt eller annerledes med dem? Hvem er målgruppa, når Bryan Adams? «Run To You» mikses med Primal Screams «Rocks»?

Ja, hva er egentlig vitsen?

Det veit nok bare de fire som står på scenen og støtteapparatet deres. Men bevares, det er jo fortsatt lov å tjene penger.