AFP PHOTO/Kimihiro Hoshino
AFP PHOTO/Kimihiro HoshinoVis mer

Ctrl, Alt + Delete

IKT har etterhvert fått sin egen kulturhistorie av millionsprekk, feil og forsinkelser. Her er historien om alle dataproblemers mor.

Rundt omkring i norske finansinstitusjoner, bedrifter og i offentlig sektor - surrer og går datasystemer som ble laget for flere tiår tilbake. De er laget med gamle programmeringsspråk som stadig færre personer behersker - som et dataverdenens svar på sanskrit. Men som inneholder informasjon som dagens systemer er avhengige av for å fungere.

Drøye førti år med databehandling har gjort jobben med å lage nye, velfungerende systemer for deg og meg og sykehus og politi og bedrifter til en ekstremt komplisert affære. Nye systemer må snakke sammen med gamle, i lag på lag med hverandre i et mer eller mindre tilfeldig sammensatt flettverk. Risikoen for systemfeil - og utilsiktede effekter, er enorm. Da det offentlige it-systemet Altinn knelte i mars, fikk ingen skattemottakere lest likninga si - med noen unntak. Disse fikk imidlertid ikke opp sin egen likning, men selvangivelsen til Kenneth (36) - døpt «Altinn-Kenneth» i mediene. Ikt-folket måtte stupe ned i flettverket - for et eller annet sted der nede, i virvaret av ulike offentlige registre og databaser - opprettet på ulike tidspunkt av ulike mennesker og med ulike funksjoner, lå hunden begravet. Fadesen førte til en ekstrabevilgning i statsbudsjettet på 100 millioner kroner.

I et selskap som Telenor Norge er det 400 ulike store og små datasystemer. Det er faktisk ikke et oppsiktsvekkende tall - i Nordea skal det være over 700. Et av de gamle systemene i Telenor heter for øvrig «Marius» - ifølge legenden oppkalt etter mannen som skapte det. Han gikk mye i mariusgenser. IKT har nærmest sin egen kulturhistorie. En intrikat historie. Systemer som er bygget i vekstfaser der ting går fort, spesialskrevne programmer laget av mennesker som seinere slutter og blir erstattet av nye som ikke nødvendigvis skjønner alt som er blitt gjort tidligere. Hvis vi frykter at staten og forvaltningssystemet vi har bygget opp er nærmest uhåndterlig, må IKT-systemer antakelig ta en stor del av skylda. I politiet klager man over sine over femti ulike datasystemer, som er integrert på en sånn måte at politifolkene må gå rundt og memorere opptil ti ulike brukernavn og passord. Du må være rainman for å kunne huske sånt.

På det sammenslåtte Oslo universitetssykehus river og sliter legene ved Ullevål og Rikshospitalet i hjertepasientene, og krangler om hvem som skal få lov til å operere dem. Samarbeidsproblemene stikker dypt, også når det gjelder IKT. Det sammenslåtte sykehuset har etter tre år ennå ikke et datasystem på plass som gjør at de to enhetene kan «snakke» sammen. Helsepersonell bruker timevis på å lete fysisk etter sykejournaler, røntgenbilder og prøveresultater. To forsøk er gjort på å lage et system, hittil uten å lykkes - og med en foreløpig kostnad på over 230 millioner kroner.

Summene blir enorme. Oslo kommune skulle spare 50 millioner kroner med et nytt IKT-system, men ansvarlig byråd måtte gå av da kostnadssprekken på prosjektet var kommet opp i 350 millioner kroner. Da pensjonsreformen lå i støpeskjeen tidlig på 2000-tallet, ble det anslått at det ville koste mellom en og to milliarder kroner å gjennomføre - bare i IKT-utgifter. Etterhvert blir det slik at det vanskeligste ikke er å komme opp med en god idé, men å finne ut hvordan i all verden man skal klare å få satt det ut i livet.

Forståelsen av ressurskravene og kompleksiteten er det nærmest livsviktig at myndighetene tar inn over seg. Kreftene og strukturene som kan true en god utvikling er mange og sterke. Anbudskonkurranser der prisen presses så mye at forventningene til sluttresultatet blir urealistiske - med overoptimistiske ledere og systemdesignere som overselger - er en farlig kombinasjon. Outsourcing av it-tjenester og support kan føre til at bedrifter og instusjoner mister kreativ digital orienteringsevne, og langsiktighet. På toppen sitter politikere og beslutningstakere som synes utgiftene gir lite moro for penga. For dette handler jo om noe så kjedelig som infrastruktur - av typen som er blitt helt avgjørende for et velfungerende samfunn. Det handler om forskjellen mellom forkrøplende ineffektivitet - og sømløs suksess.

Det sies at et av de største konkurransefortrinnene til flyselskapet Norwegian er datasystemet. Da de startet alt sammen fra skratsj for ti år siden hadde de én ting for øyet - at systemet skulle være designet for at kundene selv i detalj kunne håndtere reservasjonene. Da visste de at de hadde en konkurransefordel som SAS ville få store problemer med å etterlikne. Resten er, som man sier, i ferd med å bli historie.