Cuba - mellom idé og virkelighet

Ernesto «Che» Guevaras datter, barnelegen Aleyda Guevara, kommer til Norge fra et Cuba som har oppnådd imponerende resultater innen helse og utdanning, men der befolkningen slites mellom høye ideelle krav og en vanskelig hverdag.

DET ER UMULIG Å LEVE på Cuba uten å bli minnet om det kubanske folkets historie. Historien er overalt, ikke bare i bygninger og minnesmerker, men på bilder, plakater, gjennom historiske programmer på TV, i de offisielle avisene og ikke minst i skolebøkene. Det historiske tidsskillet er 1959 og seieren for den kubanske revolusjonen. Batistaregimet, som ble styrtet av Castro, var eksponenten for den store undertrykkelsen. Nå er det annerledes, med gratis helsevesen og med gratis skolegang for alle fra førskole til universitet og gratis helsevesen, begge deler en utenkelighet før 1959. Det er en kjent sak at Cuba siden regimeskiftet har satset store ressurser på skolevesenet. Analfabetismen på Cuba ble mer eller mindre utryddet allerede året etter revolusjonen, og Cuba har spilt og spiller en ledende rolle i kampen for å utrydde analfabetismen i mange land både i Latin- Amerika og Afrika. På de fleste internasjonale statistikker om utdanning scorer Cuba fremdeles svært høyt. Endog Verdensbanken har innrømmet at Cuba har vært et foregangsland innen utdanning i den 3. verden. Som verdensbanksjefen Wolfensohn sa i 2001: «Cuba gjør en strålende jobb innen helse og utdanning, og jeg synes ikke det er pinlig å innrømme det.» Det hører med til historien at Verdensbanken ikke har gitt en cent i støtte til landet siden 1960. Det som slår en når det gjelder skolesystemet, er blant annet dette: Grunnskolene har redusert antall elever i klassen til maksimum 20. Alle elever har lærebøker i alle fag og de er produsert på Cuba. Skoleideologien og verdigrunnlaget er i stor grad tuftet på hjemlige pedagoger, filosofer og politikere. At kommunismen (og arven fra Sovjetunionen) også er en del av dette verdigrunnlaget, er riktig. Men den er pakket inn i en karibisk utgave, på mange måter ganske forskjellig fra «originalen». Som en dissident fortalte oss: «Den kubanske identiteten er ikke basert på kommunismen, men på historien.»

REVOLUSJONSHELTEN fra det 19.århundre, Jose Marti, figurerer som forbilde. Enhver skole med respekt for seg selv har en statue av Marti. Marti er den intellektuelle kubaneren som tilbrakte mye tid i utlandet, ikke minst USA, og som leverte bindsterke verk om filosofi, frigjøring og utdanning. Nå kan nok Marti tolkes på forskjellige måter (Marti var verken kommunist eller marxist), men brukes av Castro-regimet i bestrebelsene på å etablere en kubansk identitet og nasjonalfølelse. Marti ønsket å skape en latin-amerikansk identitet forskjellig fra den europeiske eller nordamerikanske, basert på en anti-rasistisk, anti-imperialistisk nasjonalisme: «Mine forferdre var spanske, men jeg har karibisk blod i mine årer.» Marti understreket viktigheten av kunnskap om egen historie, kultur og samfunnssystem, og forkastet deler av det koloniale utdanningssystemet som rir mange tidligere kolonier som en mare selv i dag.

ERNESTO «CHE» GUEVARA ER den mytiske revolusjonære lederen og martyren hvis portrett møter en overalt på Cuba, det være seg på T-skjorter, prospektkort, på offisielle bygninger eller i forretninger. Che er også et viktig forbilde i skolen: «Seremos como Che» (Vi vil bli som Che) er det offisielle slagordet som resiteres hver morgen av elever i grunnskolene over hele Cuba. Ches fokus på «det nye mennesket», der arbeid for og solidaritet med fedrelandet settes over individets behov, forsøkes formidlet i skolen. Nå kan selvfølgelig også Che tolkes på mange måter, men for Castro og regimet er det den legendariske revolusjonære som ofret alt for sitt nye fedreland (Che var opprinnelig argentiner) som trekkes fram. Det er liten tvil om at skolen anses som regimets viktigste arena i den ideologiske kampen for kubanernes sjel. I 2001 startet en ny fase i regimets revolusjonære kurs med en ny utdanningsreform. Bakgrunnen var at myndighetene innrømmet at Sovjetunionens fall hadde forårsaket store sosiale og ideologiske problemer på Cuba, problemer som ikke lenger kunne feies under teppet. Problemene hang ikke minst sammen med legaliseringen av dollar, satsingen på turisme og adgangen til å etablere egne småbedrifter. I kjølvannet av denne oppmykningen, som var helt nødvendig etter bortfallet av sovjetiske rubler, fulgte et ideologisk forfall. En snikende kapitalisme og en økende individualisme med påfølgende manglende solidaritet var i følge regimet i ferd med å ødelegge realiseringen av Che Guevaras nye menneske. Samtidig økte småkriminaliteten og prostitusjonen, en utvikling som både regimet og den katolske kirken hadde felles interesser av å bekjempe. Dermed startet «kampen om ideene» i skolestua.

UTDANNINGSREFORMEN hadde både en ideologisk og moralsk fokus som kunne føres tilbake til både Jose Marti og Che Guevara. Det er noe nesten religiøst over denne satsingen på verdier og moral som skal befeste revolusjonen i nye generasjoner. Moralen er en sosialistisk moral som understreker nødvendigheten av å styrke likhetstanken og hindre privatisering og individualisme. Samtidig understrekes solidaritetstanken ikke bare innenfor Cubas grenser, men også mellom Cuba og verdens undertrykte. Ærlighet er et annet honnørord som stadig proklameres som en helt sentral verdi i skolen. Men når en lærers eller leges månedslønn er på mellom 15 og 20 dollar pr. måned, settes både ærlighet og solidaritet på en stor prøve. En slik lønn holder sjelden til mer enn to ukers forbruk og stiller den vanlige forbruker overfor nesten umulige dilemmaer. Mange prøver å skaffe seg en ekstra jobb for å få endene til å møtes. Lærere og leger forlater skolen og sykehusene og tar ufaglærte jobber i turistindustrien fordi inntektene (inkludert tips fra turistene) er langt bedre. Neppe noe annet sted i verden har en så høyt utdannet taxistand som på Cuba. Andre igjen «stjeler» fra staten og fra sine medborgere i kampen for tilværelsen. Like før jul ble det offentlig kjent at bensinstasjonene rundt Havanna hadde et svinn på 50 prosent. Taxisjåførene slår av taksameteret for å kunne putte pengene i egen lomme, og ikke sjelden slår kassapersonalet i supermarkedet inn en vare eller to for mye.

SOM EN AV VÅRE kubanske venner uttrykte det: «Vi er blitt et folk av tyver og kjeltringer.» Dermed er det den økonomiske krisa, som verken forbedres av USAs umoralske handelsblokade eller av Castros rigide, sentralistiske økonomiske politikk, som avgjør hvilke verdier folket i praksis etterlever. Det er liten tvil om at satsing på utdanning er uhyre viktig for et lands utvikling, men det må følges opp av en økonomisk politikk som gir befolkningen muligheter til initiativ og kreativitet innen lovens ramme. Det hjelper lite med høye idealer innenfor skolens eller universitetets vegger når de samme idealer stadig oftere kolliderer med de økonomiske realiteter. Spørsmålet er hvor lenge regimet kan leve med en høyt utdannet befolkning som ikke er på myndighetenes side i kampen om ideene. Det er en av Castros største bekymringer.