DET ER UMULIG Å LEVE på Cuba uten å bli minnet om det kubanske folkets historie. Historien er overalt, ikke bare i bygninger og minnesmerker, men på bilder, plakater, gjennom historiske programmer på TV, i de offisielle avisene og ikke minst i skolebøkene. Det historiske tidsskillet er 1959 og seieren for den kubanske revolusjonen. Batistaregimet, som ble styrtet av Castro, var eksponenten for den store undertrykkelsen. Nå er det annerledes, med gratis helsevesen og med gratis skolegang for alle fra førskole til universitet og gratis helsevesen, begge deler en utenkelighet før 1959. Det er en kjent sak at Cuba siden regimeskiftet har satset store ressurser på skolevesenet. Analfabetismen på Cuba ble mer eller mindre utryddet allerede året etter revolusjonen, og Cuba har spilt og spiller en ledende rolle i kampen for å utrydde analfabetismen i mange land både i Latin- Amerika og Afrika. På de fleste internasjonale statistikker om utdanning scorer Cuba fremdeles svært høyt. Endog Verdensbanken har innrømmet at Cuba har vært et foregangsland innen utdanning i den 3. verden. Som verdensbanksjefen Wolfensohn sa i 2001: «Cuba gjør en strålende jobb innen helse og utdanning, og jeg synes ikke det er pinlig å innrømme det.» Det hører med til historien at Verdensbanken ikke har gitt en cent i støtte til landet siden 1960. Det som slår en når det gjelder skolesystemet, er blant annet dette: Grunnskolene har redusert antall elever i klassen til maksimum 20. Alle elever har lærebøker i alle fag og de er produsert på Cuba. Skoleideologien og verdigrunnlaget er i stor grad tuftet på hjemlige pedagoger, filosofer og politikere. At kommunismen (og arven fra Sovjetunionen) også er en del av dette verdigrunnlaget, er riktig. Men den er pakket inn i en karibisk utgave, på mange måter ganske forskjellig fra «originalen». Som en dissident fortalte oss: «Den kubanske identiteten er ikke basert på kommunismen, men på historien.»