Cuba etter Castro

Når Raúl Castro i dag gir seg som Cubas president, og overlater jobben til (snart) 58 år gamle Miguel Díaz-Canel, skrives det naturligvis verdenshistorie: For første gang siden 1959 skal Cuba ikke styres av en Castro.

Kommentar

Om tronskiftet betyr noen kursendring for Cuba og endring for cubanernes dagligliv, er mer tvilsomt. I alle fall på kort sikt. Det er flere grunner til det.

Maktoverføringen fra revolusjonsgenerasjonen er lenge planlagt i de indre sirkler. Mens den karismatiske revolusjonslederen Fidel Castro brukte partiorganisasjonen litt etter behov, har Raúl fra dag én bygd sitt lederskap og sin legitimitet på kommunistpartiet, PCC. Han antas å fortsette som førstesekretær i partiet, og politbyrået og i sentralkomiteen sitter det fortsatt mange nok fra den såkalte «historiske generasjonen» til å sikre kontinuitet og kontroll.

Maktkampen mellom ortodokse og mer reformvennlige i partiet og i regjeringen vil ikke endre seg over natta med en ny cubansk president. Derimot, med Donald Trump i Det Hvite Hus har de konservative kreftene – etter Barack Obamas sjarmoffensiv - fått tilbake USA som den perfekte fiende.

Man må anta at Díaz-Canel er Raúl Castros utvalgte, men samtidig en kompromisskandidat. Han har gått gradene i partiet, og har lang politisk erfaring. Men han mangler den legitimiteten som revolusjonslederne har hatt. Og han har, bortsett fra militærtjeneste, ingen bakgrunn fra den andre sterke institusjonen på Cuba, revolusjonsstyrkene (FAR). Handlingsrommet for reformer og nytenkning er begrenset, og cubanere flest venter ingen store endringer. Men Díaz-Canel må finne sin form og sette sitt preg på regimet.

Han er fra Santa Clara, der han utdannet seg til elektroingeniør og startet sin politiske karriere i Ungkommunistene. Naboer forteller om en folkelig fyr med langt hår som tok seg fram på sykkel. Å ha langt hår og å være Beatles-fan på Cuba på 70-tallet, var alt annet enn politisk korrekt. Den nå gråhårete Díaz-Canel har gått inn i rekkene, blitt mer anonym med årene, og er ingen tydelig profil for cubanere flest.

Fra 1994 til 2003 var han PCCs førstesekretær i Santa Clara-provinsen, og godt likt. Han var ikke like populær i tilsvarende rolle i Holguín-provinsen. I 2009 ble Díaz-Canel statsråd for høyere utdanning, og tilskrives en viss fornyelse og IT-satsing. Da Raúl Castro i 2013 varslet at han ville gi seg som president fem år senere, og Díaz-Canel ble utnevnt til første visepresident, var det en klar indikasjon på arverekkefølgen.

Raúl startet en reformprosess, forankret på partikongressen i 2011, med sikte på å «berge Revolusjonen». (Cubanske myndigheter bruker stor R, som på et egennavn, om det regimet som er utviklet etter revolusjonen i 1959). Da Raúl overtok, drev staten det meste av økonomisk virksomhet på Cuba. Nå snakker økonomene om en slags blandingsøkonomi, der private og kooperativer utgjør anslagsvis 30 prosent. Det er åpnet for utenlandske investeringer i større grad, og opprettet en økonomisk frisone. Normaliseringen mellom USA og Cuba og Barack Obamas besøk på Cuba for to år siden skapte optimisme og håp om bedre framtidsutsikter for cubanerne. Obama slo fast at USAs politikk overfor Cuba ikke virket, sa han ønsket en «ny start» i forholdet mellom erkefiendene, og gjorde alt han kunne innenfor sine fullmakter for å uthule blokaden, som bare den amerikanske kongressen formelt kan oppheve. Forretningsmenn med ipader og forretningsideer strømmet til Havanna for å være i posisjon og forberedt på nye tider. Amerikanske turister strømmet til øya, og skilter med rom til leie dukket opp på hvert gatehjørne i sentrale strøk av Havanna og andre byer.

Men Obamas popularitet skremte de konservative kreftene i kommunistpartiet, og en rimelig drepende artikkel skrevet av Fidel Castro i partiavisa Granma om «bror Obama» umiddelbart etter at Raúl Castro, hadde vinket farvel til Obama på Jose Martí-flyplassen, legitimerte de ortodokse miljøenes motstand mot reformer som kan sette den cubanske sosialismen i spill.

Obama-epoken er historie. Trump har skrudd tida tilbake, gjeninnført tiltak for å bremse pengestrømmene til øya og ikke minst hentet fram den gamle hatretorikken fra den kalde krigen. De gamle fiendebildene er på plass. Anklager om helseskadelig lydforurensing mot den amerikanske ambassaden, som det ikke er funnet bevis for, gjør at ambassaden knapt er i drift. Visum til USA må søkes fra tredjeland.Det er fortsatt rimelig greit for amerikanere å komme seg til Cuba, og amerikanske flyselskaper åpner flere ruter. Men Trumps skremsler har virket. Den amerikanske turismen er tydelig redusert. Private utleiere og andre som satset på den amerikanske turistboomen sliter.

Orkanen Irma gjorde store ødeleggelser, og rammet både turisme og landbruk. Krisa i Venezuela gjør at Cuba får mindre subsidiert olje, samtidig som eksportinntektene fra helsetjenester har gått ned. Cuba har redusert importen kraftig, men har i øyeblikket store betalingsproblemer. Det mangler til enhver tid en eller flere viktige forbruksvarer i butikkene.

Når Raúl Castro nå gir seg, overlater han et Cuba preget av stillstand og pessimisme Reformprosessen, som mange tror Raúl har ønsket å fortsette i en slags vietnamesisk eller kinesisk retning, er stoppet opp. Reformene ga private lov til å drive restauranter, utleie og taxidrift blant annet, og penger til investeringer i hus og biler har kommet fram fra madrassene, men også fra eksilcubanere. Mange er blitt rike, og forskjellene har økt. Det var slett ikke meningen med revolusjonen, mener mange. Akkumulasjon av kapital, også privat cubansk kapital, er nødvendig for vekst, investering og utvikling, og økte forskjeller er en nødvendig pris å betale, mener andre. Cuba tørster etter kapital, men oppbygging av private formuer er i strid med vedtakene på partikongressen.

Mens PCC drøfter de politiske dilemmaene for framtidas Cuba, er mange unges framtidshåp å komme seg ut og vekk. Dagen for maktskiftet er selvsagt ikke tilfeldig valgt: 19. april var datoen for den CIA-støttede – og mislykkede - invasjonen i Grisebukta i 1961. Det er en dag som feires hvert år, som en milepæl i det revolusjonære Cubas kamp mot imperiet i nord. Scenen er satt. «Å berge Revolusjonen», er jobben Raúl Castro startet på, og nå overlater til Miguel Díaz-Canel. Intet mindre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook