FILM: Kortfattet konseptbeskrivelse: følg ti personer i alderen 12 til 97 år i byen Havana, Cubas hovedstad. Film så mange hverdagslige situasjoner som mulig, men unngå dialog. La lyset fra et fyrtårn symbolisere døgnets ulike tider, og helt til slutt, og dette er viktig: legg inn kubansk musikk som et mykt og eksotisk bakgrunnsteppe.

Dette konseptet hadde nok egnet seg ganske bra innenfor kortfilmformatet. Problemet er at regissør Fernando Pérez har laget en film som er en time og 26 minutter lang, og beklager Pérez, men det blir en veldig lang og kjedelig kortfilm. Selvfølgelig er bildene vakre. Selvfølgelig er menneskene i Havana sjarmerende, og ja, litt eksotiske og rare. Men midtveis i filmen kunne det like gjerne blinket en «R» for «repetisjon» oppe i høyre hjørne. Det blir for lite utvikling, for tynn dramaturgi og for mange dvelende nærbilder av gamle, rynkete ansikter. I tillegg kommer Pérez\' dokumentar på mange måter tre år for seint. Det er lenge siden Buena Vista Social Club og en rekke andre film- og musikkprosjekter skapte en enorm interesse for Cuba. Nå har vi vel strengt tatt fått nok av saktegående dokumentarer fra Fidel Castros øy. Tre ønsker til neste film fra Cuba: 1) unge skuespillere, 2) politisk engasjement og 3) dialog. Mye dialog!