HISTORISK: Et bilde av avdøde Fidel Castro omringet av blomster utenfor Cubas ambassade i Santiago i Chile. Hans innflytelse i Latin-Amerika var stor. Først ved å slutte fred med Cuba har USA kommet på talefot med de andre landene i Latin-Amerika. Foto: AP / NTB Scanpix / Esteban Felix
HISTORISK: Et bilde av avdøde Fidel Castro omringet av blomster utenfor Cubas ambassade i Santiago i Chile. Hans innflytelse i Latin-Amerika var stor. Først ved å slutte fred med Cuba har USA kommet på talefot med de andre landene i Latin-Amerika. Foto: AP / NTB Scanpix / Esteban FelixVis mer

Fidel Castro er død

Cuba og Castro, håp og håpløst

Fidel Castro var i hele sitt liv en gerilja-kriger, en gammeldags høvding og en hersker som måtte være litt forsiktig med å være for brutal.

Kommentar

Historikere og statsvitere kommer til å strides like mye etter Fidel Castros død som mens han var i live. Var det USA som gjennom en uklok og imperialistisk politikk overfor Cuba, presset Fidel Castro til å søke hjelp hos Sovjetsamveldet og den kommunistiske leiren? Eller var Castro allerede før revolusjonen fast bestemt på å innføre et - vi må si et slags - kommunistisk regime på Cuba?

Historien kan aldri rulles tilbake, like lite som den kan gjentas, så det vil vi aldri få vite sikkert. Men det gikk som det gikk.

Fidel - fornavnet betyr «Trofast» - har en innfallsrik og ellevill natur, som sammen med det løsslupne og fargerike kubanske samfunnet ikke i det hele tatt virker forenelig med sovjetisk, tungrodd byråkrati og femårsplaner. Så endte heller ikke forsøket på å skape et mønstersamfunn på øya så godt, det gikk fra store håp til håpløst, det endte delvis som en parodi.

Men revolusjonen var ikke uten store sosiale framsteg. De svarte fikk sin verdighet. Helsestell og utdanning var oppnåelig for alle. Men utdannede jurister ville heller kjøre drosje enn stå i rettssalen, lærere ville heler drive små restauranter enn å undervise, byfolk hadde griser på badet og akademikere leide ut kroppene sine på gata eller i hoteller.

- Vi har i det minste de best utdannede horene i verden, sukket Fidel lakonisk etter motvillig å ha åpnet dørene for kapitalistisk turisme da staten gikk tom for penger på 1990-tallet.

Men alt må sees i sin historiske sammenheng. Da Castro og hans skjeggete gerilja-krigere fra Sierra Maestra inntok hovedstaden Havanna 1. januar 1959, hadde diktatoren Fulgencio rømt kvelden før. Han hadde latt Cuba bli ei eksotisk lekegrind for mafia-bander fra USA. For kubanerne var dette et diktatur og et hardt klassesamfunn. For folk flest ga revolusjonen store håp.

Castros store forbilde var dikteren José Martí, den døde helten fra uavhengighetskrigene mot Spania (1868 til 1898). «Den kubanske revolusjonen er et humanistisk demokrati», sa han under et besøk i USA i april 1959. Men like etterpå fikk han henrettet noen av Batistas politifolk foran fjernsynskameraer.

Fidel Castro kunne sikkert ha blitt en god advokat, som han var utdannet til, for han hadde ordene i si makt, men han var ingen stor planlegger. Han hadde vært en politisk opposisjonell studentleder mot diktaturet. Men det væpnede angrepet på den militære kaserna i Moncada 26. juli 1953 var fullstendig mislykket, og han var heldig som ikke ble drept. 67 av de 135 revolusjonære angriperne mistet livet, de fleste henrettet etter at kampen var over. Da han sto for retten etterpå førte han sitt eget forsvar og kom med det utsagnet som seinere har blitt berømt: «Historien vil frikjenne meg!»

Fidel ble dømt til 15 års fengsel og broren Raúl til 13. I 1955 fikk de amnesti, og Fidel dro til Mexico, hvor han møtte den argentinske legen Ernesto Guevara, med kallenavnet «Che». Fidel hadde som student vært med på noen ville, revolusjonære eventyr i utlandet før. I 1947 skulle væpnede revolusjonære styrte den dominikanske diktatoren Rafael Leónidas Trujillo. Året etter deltok han i opprøret i Bogotá i Colombia etter drapet på den liberale lederen Jorge Eliezer Gaitán.

I Mexico planla de å dra tilbake til Cuba for å endelig styrte Batista med den nå legendariske båten «Granma». De kom til land helt øst på Cuba 2. desember 1956, men det var «et havari», sa Che Guevara, som de knapt overlevde. De kom seg opp i fjellene, i Sierra Maestra, og førte gerilja-krig i to år før de inntok Havanna.

De revolusjonære var unge og friske, Fidel ennå ikke fylt 33 år, og var noe helt annet enn de grå kommunistene i Øst-Europa. Europeiske venstre-intellektuelle omfavnet dem. Revolusjonen tok raskt ei radikal retning, med nasjonalisering av store jordeiendommer og utenlandske selskaper.

17. april 1961 kom et vendepunkt. President John F. Kennedy i USA godkjente en invasjon av Cuba med tilhengere av Batista, som fikk støtte av skip fra USAs sjøforsvar og United Fruit Company i Grisebukta, midt på sørkysten av øya. Angrepet var fullstendig mislykket. Like etterpå erklærte Castro seg som marxist-leninist. Nærmest over natta opprettet han et «nytt» kommunistisk parti og fylte Sentralkomiteen med trofaste venner fra gerilja-tida i Sierra Maestra. Broren Raúl hadde vært med i det «gamle» kommunistpartiet. Det var Fidel som underla seg gammel-kommunistene, ikke omvendt.

Castro søkte etterpå våpenhjelp fra Sovjetsamveldet. I oktober 1962 oppdaget USA at sovjeterne bygde baser for mellomdistanse- og langdistanseraketter med kjernefysiske stridshoder på Cuba. Den verste krisa under Den Kalde Krigen var under utvikling. USA svarte med full blokade av Cuba og stanset sovjetiske skip med forsyninger.

27. oktober var basene klare. Samme dag ble et overvåkingsfly fra USA skutt ned over Cuba. Visstnok var det Fidel som lurte seg til å trykke på knappen og avfyre en luftvern-rakett, til sovjeternes fortvilelse. Uansett bøyde sovjeterne seg og trakk våpnene ut av Cuba, men lot tre tusen soldater være igjen til Den Kalde Krigen var over.

Fidel var egenrådig og ikke alltid til å stole på for Moskva. Men han var etterhvert avhengig av hjelp derfra for å holde landet flytende økonomisk. Etter mislykket industrialisering var Cuba avhengig av å selge sukkerhøsten til Øst-Europa mot å få olje og annet som manglet tilbake. Men dette var for dyrt å holde i live for Sovjetsamveldet, som betalte elleve ganger markedspris for sukkeret fra Cuba, fant Mikhail Gorbatsjov ut da han overtok i Kreml med sin «perestrojka i 1985.

Castro tok avstand fra «perestrojka» i 1988. Han og Gorbatsjov kom ikke godt overens under besøket fra sistnevnte på Cuba i 1989. Det var et strupetak på kubansk økonomi. Castro forsøkte å berge landet med å tillate litt halvhjertet privat sysselsetting, men han måtte innføre en slags økonomisk unntakstilstand. Han formante folket: «Sosialisme eller døden!» På murveggene svarte misnøyde opposisjonelle med spørsmålet: «Hva er forskjellen?»

Når da den elleville Hugo Chávez kom til makta i oljerike Venezuela i 1999, fikk Cuba en likesinnet venn som kunne hjelpe landet med billig olje i bytte mot leger og lærere. Og han var en person av samme lynne som Fidel. Derfor var hans død i 2013 et fryktelig slag for Fidel. De to hadde sett for seg en «bolivariansk revolusjon» i hele Latin-Amerika.

For Fidel Castro, som aldeles egenhendig styrte Cuba i 47 år, var den karibiske øya egentlig alt for lita for ham. Han hadde tanker om å dele den kubanske revolusjonen med resten av Latin-Amerika og hele verden. Che Guevara dro til Afrika og endte sine dager i kamp i Bolivia. Kanskje var Fidel glad for å få ham vekk fra Cuba.

I Angola var det kubanske soldater som slo tilbake opprørere som hadde tung militær støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika. Slaget om Cuito Cuanavale i 1987 og 1988 i Angola var det største panser-slaget etter Andre Verdenskrig. Castro fulgte personlig kampene dag for dag. Kanskje var det dødsstøtet for apartheid-regimet; i alle fall bidro det sterkt.

Men den store helten fra Angola, som også hadde kriget i Etiopia og daværende Zaïre, general Arnaldo Ochoa, ble henrettet 13 juli 1989, etter at han kom hjem til Cuba, for «høyforræderi» og «handel med narkotika». Etter henrettelsen fikk plutselig hus på rad og rekke i Havanna påmalt gatenummer 8 A, som uttales «Ocho A». Var han og de andre henrettede blitt farlige for Castro? Henrettelsene sjokkerte i alle fall kubanerne.

Fidel ble født 13. august 1926 i Biran, øst på øya, som uekte barn av en innvandrer fra Galicia i Spania, som først hadde vært spansk soldat under uavhengighetskrigene på Cuba og seinere slått seg opp som godseier på øya. Hans mor var farens kubanske hushjelp, Lina Ruz. Inntil Fidel var godt oppe i ungdommen og faren skilte seg fra den første kona og giftet seg med Lina, måtte Fidel leve som uekte barn uten etternavn.

Men han hadde et underlig bånd til farens opphav i Galicia, helt nordvest i Spania. Trass i enorm ideologisk avstand nærte han en viss anseelse for den spanske diktatoren Francisco Franco - «El Caudillo - som også kom fra Galicia. Det samme gjelder Manuel Fraga, som var statsråd under Franco og seinere ærespresident i det nå regjerende Folkepartiet (PP) under statsminister Mariano Rajoy, såvel Fraga som Rajoy er fra Galicia. Castro hadde et møte med Fraga hvor de to lagde og drakk «queimada», som er heimebrent fra Galicia. Med farens spanske opphav mente til og med Fidel Castro å ha stemmerett i Spania ved det første demokratiske valget i 1977 etter Francos død.

Disse autoritære trekkene ved Castro var tidlig åpenbare. Han satte grenser for ytringsfrihet og fengslet de uttalte motstanderne, han til og med henrettet noen av dem. Samtidig lot han en del politiske motstandere holde på med sitt, det var så mye «mas» fra utlandet.

Da han nesten omkom på grunn av sjukdom i tarmene, måtte han 31. juli 2006 overlate makta til broren Raúl. Og Raúl fikk omsider forhandlet fram en forståelse med presidenten i USA, Barack Obama, som avsluttet Den Kalde Krigen. Fidel, nå i joggesko og treningsdress, fortsatte imidlertid å skrive «leserinnlegg» i partiavisa Granma om sitt syn på verden som en sjuende far i huset.

Nå er han død, 90 år gammel, og Historien kan dømme ham. Han kan best beskrives med tre ord i spansk språk: «Guerillero, cacique, caudillo». Det vil si gerilja-kriger, som alltid må være oppfinnsom og ha innfall, høvding, som er mektig, men lydhør og (gammeldags) hersker, som er bare gjennomtenkt brutal.

Nå kan alle si: «¡Hasta siempre, Fidel!» - «For alltid, Trofast!» I dette vil det ligge høyst sprikende ønsker.

Les også: Castro-epoken mot slutten: Åpner Fidels død for flere reformer?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook