Cunningham og kunsten

Den levende legenden Merce Cunningham besøkte Oslo sist helg, og det var en morsom opplevelse å se den hvithårete krølltoppen gående rundt på fotoutstillingen med motiver fra en del av hans oppsetninger i Stenersenmuseet.

Dansepionerens og performancekunstnerens ry ble ikke bare bekreftet med forestillinger som fikk kollega Annette Mürer til formelig å koreografere linjeløp av godord her i spaltene. Man så også hvordan impulsene fra Manhattan-mesteren hadde gitt impulser videre, for eksempel til den unge, Berlin-bosatte videokunstneren Hans Christian Giljes visuelt spennende samarbeid med danser og lydmann i gruppa Kreutzer-kompaniet.

  • Fotografiene i Stenersenmuseet - som har historiske forankringspunkter med kamerakunsten fra Bauhaus samme sted - tegner noe av Merce Cunninghams kunstneriske profil. Flere av dem omgis i dag av en egen kunsthistorisk aura, som på en måte står i kontrast til de flyktige forestillingene de er hentet fra. Svart-hvitt-bildet av en rulleskøytende Robert Rauschenberg med tolvkantet drakeform på ryggen i forestillingen «Pelikan» - som fanget en umiddelbart i kornet kopi på 60-tallet - er jo i dag nesten like kjent som de glansete fargereproduksjonene av en gang så skakke combine-paintings i multikunstnerens stadig mer påkostede kataloger. (Han er for øvrig Oslo-aktuell i Galleri Christian Dam.)
  • Merce Cunningham og komponisten John Cage var ikke bare viktige fødselshjelpere for den unge billedkunstgenerasjonen som brøt over tvert med det teoretiske hegemoniet fra formalisten Clement Greenbergs dogmatiske syn fra midten av 50-åra. Cage og Cunningham samarbeidet også med sine kolleger på tvers av de ellers så puristiske mediefrontene. Den seinere så kjente popkunstneren Andy Warhol laget like gjerne eksperimentelle kostymer og scenografi for Cunningham som bilder til fancy vindusreklame i varehuset Bonwit Teller på Manhattan.
  • På denne tida kjente de fleste hverandre innenfor det nyskapende kunstmiljøet i New York, noe Moderna Museets første direktør - Pontus Hultén - illustrerte ved å finne de fleste utstillerne til sin legendariske popkunstutstilling i 1965 innenfor et par kvartaler. Dessuten styrte ikke pengene alt den gangen, selv om alle hadde sine gallerister. Salg var det så som så med, og derfor kom sikkert honorarene fra Merce Cunningham vel med når kritiske realister som Peter Saul eller minimalisten Frank Stella ble engasjert på dansescenen.