SKILT: «Hva slags reaksjoner har du fått på at barnet ditt bor mest hos faren?». Til meg, som er i den store statistiske kategorien «skilt» er dette altså et spørsmål, skriver artikkelforfatteren.
SKILT: «Hva slags reaksjoner har du fått på at barnet ditt bor mest hos faren?». Til meg, som er i den store statistiske kategorien «skilt» er dette altså et spørsmål, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Cup-cakes er ut, deltid er in

Mer enn en samlet utvikling til det bedre, ser jeg et reaksjonært mønster.

Meninger

Jeg snakket med en journalist her om dagen. Hun lagde en sak om ulike familiekonstellasjoner. De utypiske måtene å leve på. Alene. Barnløs. Selvvalgt alene med barn. Og så videre. Mens vi snakket, utvekslet vi observasjoner, opplevelser og slutninger rundt aksepterte og ikke-aksepterte løsninger på familielivet. For hva tenker du - når du hører begrepet «familieliv»?

Selv ser jeg en tradisjonell kjernefamilie. Faktum er jo at den blir det stadig færre av. Eller?

Baking av cupcakes var en håndgripelig og lett symbolsk og parodierbar trend. Et sukkersøtt blaff. Enten hang du deg på, og postet rosa og turkis frosting på insta, face og blogg, eller du lagde en mislykka kakemikssjokoladekake. Hvis du da ikke var blant de drøyeste, og kjøpte bollepose på Rema. Så delte du det på Twitter.

Pastellkakene har forduftet fra magasinforsider og sosiale medier. De forsvant fascinerende fullstendig. Fryktelig kvalmende og umulige å spise, sånn sett har fornuften seiret. Men forsvant innholdet da frostingen ble borte?

Det gikk samtalen med nevnte journalist på. Ikke kaker, men hva som er akseptert, og ikke-akseptert familieliv. Hva er greit når du er mor? Hva er greit når du er far?

De avanserte muffinsene ga et gufs av 50-tall. Kone og mann, husmor og forsørger. Idyll. Ble rolleromantiseringen borte med baksten?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi slipper å våkne til pastellkaker. De er ut. Derimot er det in å ta mannens navn. Og å jobbe deltid. Og å toppe karrieren på mellomledernivå. Helst uten resultatansvar.

Tilbake til samtalen: «Hva slags reaksjoner har du fått på at barnet ditt bor mest hos faren?». Til meg, som er i den store statistiske kategorien «skilt» er dette altså et spørsmål. Som journalisten stiller på vegne av mange. Hvor ofte har du hørt: «Hva slags reaksjoner får du på at barnet bor mest hos moren sin?».

Hun peker på noe vi ikke ser ut til å bli kvitt, denne magasin-journalisten. Skjevheten i foreldreskap. Kjernen til maktkamp. Konkurransen om å beholde ansikt. Rollefordeling. Mann eller kvinne. Familie eller jobb. Den ulogiske mannsbastionen av en norsk næringslivsledelse. Alt henger sammen med alt.

«Ser du noen utvikling på området?», spør journalisten.

Skulle ønske jeg kunne si ja. Men jaggu er jeg i tvil. Mer enn en samlet utvikling til det bedre, ser jeg et reaksjonært mønster. Der å føye seg, ved å ta mannens etternavn, er romantisk. Redusert jobb for mor passer best i vår familie. Og vi som mener trenden er direkte usunn, klamrer oss til motsatt pol. Der vi har ett riktig svar. Som kanskje blir like feil.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook