GLADBAKING: «Det er jo pussig, da, at det i disse debattene alltid er behov for å trekke frem noen tradisjonelle kvinnesysler som håpløse», skriver Ingvild Næss Stub. Foto: Agnete Brun
GLADBAKING: «Det er jo pussig, da, at det i disse debattene alltid er behov for å trekke frem noen tradisjonelle kvinnesysler som håpløse», skriver Ingvild Næss Stub. Foto: Agnete BrunVis mer

Cupcakes igjen

Jeg blir oppriktig lei meg av alle de mange kvinnene som ikke føler seg hjemme i merkelappen «feminist».

Forleden dag tok jeg den stakkars cupcaken i forsvar etter Marie Simonsens artikkel «Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobben.» Det har falt Charlotte Myrbråten tungt for brystet. I Dagbladet fredag skriver hun blant annet at jeg reproduserer fordommer om at feminismen er humørløs.

Men jeg anklaget ikke Simonsen for å være humørløs. Jeg sa at hennes skille mellom ekte kvinner og sånne som baker cupcakes oser av forakt for cupcakebakerne, og at det er med på å fjerne en del kvinner fra feminismen. Det er for eksempel de som sier at de ikke er feminister, fordi de liker å kle seg feminint, eller fordi de trives på kjøkkenet. Jeg blir oppriktig lei meg av alle de mange kvinnene som ikke føler seg hjemme i merkelappen «feminist». Det gjør jeg, og jeg verken mener eller har sagt at feminister er humørløse (det ville i tilfelle ramme meg også, og jeg er jo utrolig vittig). Det jeg derimot har sagt, er at Marie Simonsens artikkel fikk feminismen til å fremstå som gledesløs, fordi den av en eller annen uforståelig grunn ikke åpner for gledene ved cupcakes, eller omfatter kvinnene som gleder seg over å bake dem.

Marie Simonsen bedyrer at hun bruker cupcakes som symbol, og jeg tror henne på det. Men det er jo pussig, da, at det i disse debattene alltid er behov for å trekke frem noen tradisjonelle kvinnesysler som håpløse. Jeg forbeholder meg retten til å være akkurat like mye feminist uansett om det er rokk eller rock jeg holder på med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg forstår godt at Myrbråten er lei av myten om den humørløse feministen. Men når Simonsens opprinnelige artikkel har blitt møtt med så mange reaksjoner, kan det jo faktisk skyldes at mange har lest den på en måte som bekrefter denne klisjeen Myrbråten er så lei av. Da blir spørsmålet: skal det være greit å ta en debatt om det, eller skal vi late som om Simonsens overskrift ikke var ekskluderende?

Til sist, og under mottoet «inn med teskje»: Både Simonsen og Myrbråten reagerer på at jeg avsluttet min kommentar med ordene «hvis vi ikke får kose oss med baking etter endt arbeidsdag, kan det være det samme med hele feminismen.» Det var altså en parafrase av anarkisten Emma Goldman, som på en fest ble dratt til side av en meningsfelle som mente det ikke passet seg at en leder i anarkistbevegelsen danset så vilt. Hennes svar, udødeliggjort i uttrykket «Hvis jeg ikke får danse, kan det være det samme med hele revolusjonen», var ikke en utmelding av anarkistbevegelsen. Det var en advarsel - til en meningsfelle - om ikke å være så begrensende at folk ikke kunne føle seg hjemme i bevegelsen. Det er i nøyaktig den ånd jeg parafraserer Goldman.

Følg oss på Twitter