«Curtains»

Når Nick Cave blir for lystig og Leonard Cohen for statisk, er tida moden for å sjekke ut Tindersticks.

Sekstetten formidler en slik smerte som gjør godt, med fiolinister som stikker deg i hjertet og stryker deg langs ryggen til samme tid. Den hypnotiske vokalen til Stuart Staples spiller pingpong på nervestrengene. Vi snakker tristesse med menneskelig varme og britisk understatement-humor.

«Curtains» er en lyrisk plate, som med intelligent poesi og musikalsk raffinement rendyrker Tindersticks unike uttrykk. Med en lavmælt intensitet likner de bare seg selv, noe de til gjengjeld gjør til gagns. Med unntak av en måteholden trompetist har de ikke anstrengt seg overvettes for å videreutvikle konseptet etter de to forrige vokale studioalbumene.

Det er vanskelig å henge seg opp i enkeltlåter på «Curtains», det er mer en symfonisk helhet og en godt porsjonert spenningskurve som gjør plata til hva den er. En potensiell hit har de likevel i «Buried Bones», en duett med Ann Magnuson.