D en gode viljen

Vigdis Hjorth skriver godt. Hun tenker godt. Dessuten er hun morsom.

BOK: Et tilfluktssted for skjeve eksistenser. Det tenker Nina at det gamle pensjonatet Grepan skal bli. Sammen med datteren Agnes pusser hun opp og gjenåpner stedet i havgapet. Og gjestene kommer til vestfoldidyllen; de ensomme, de svikefulle, par som trenger ro til å lage barn. Nina tar vare på alle sammen. Hun arrangerer bryllup og gravferdsøl, opplever livet i konsentrert form. Jeg nærmer meg livets dikt, tenker hun. Men det er andres liv. Sitt eget glemmer hun.

Hemmelighetsfull

Lite avsløres om fortida til mor og datter. De to litt forkomne skikkelsene kommer ingensteds fra, og etter en sommer forsvinner de igjen. Nina er som sunket i jorda, sier fortelleren i epilogen. Også i fortellingen er Nina vanskelig å gripe. Hun er uten krav. Ingenting får henne til å heve stemmen. Virkelighetsoppfatningen hennes styres av en voldsom optimisme: «Alt vondt ligger langt vekk, alt godt like i nærheten,» tenker Nina. Hun lukker ute, og simpelthen glemmer, det ubehagelige.Vigdis Hjorth har også tidligere studert overskridelser, mentale og fysiske. I «Om bare» skildret hun manisk og utmattende kjærlighet. I «17.15 til Tønsberg» er hovedpersonen nærmest begjærløs. Årets hovedperson er også avdempet, på grensen til det apatiske. Hun baler med noe: «Det gjelder å ikke snuble, å ikke falle av linen, å ikke la seg distrahere,» tenker Nina konsentrert. Den spente atmosfæren som etableres er en nødvendig motsats til sommeridyllen. Lesningen preges hele tida av fornemmelsen av at harmonien er skjør. Romanens Svanhild er Ninas motsetning. Svanhild tar enhver potensiell skuffelse på forhånd. Gjennom de to studerer Hjorth optimismens legitimitet: Er det slik at erkjennelsen bare ligger i smerten? Er det ingenting å finne ut av i det som er godt? Bodil er realisten som setter i gang alkokutt-kurs på pensjonatet. I denne sekvensen, og i flere andre, viser Hjorth sitt talent for komedie. Hun flombelyser gjestenes lyter og hang til stridigheter. Hun harselerer og overdriver. Det er kostelig, men grenser til det karikerte. Også i andre sammenhenger smøres det godt på. Både i handling og språk brukes virkemidler som gir sterk effekt. Når idyllen slår sprekker, skjer dette ved et handlingstrekk som har en åpenbar tragisk effekt. Agnes\' venn, den gode gutten med Downs, blir påkjørt. Likeledes ligger personifiseringen av naturen, med «havet som puster» og «trær som sukker», tett opp til klisjeene.

Interessant nysgjerrigper

Husmetaforen og vekselvirkningen mellom husets og sinnets rom er heller ikke ny. Og når Nina tenker på pensjonatet som et skip, der hun selv står til rors og garanterer for «skipets langsomme ferd over livets hav», er det bare forstyrrende.Men Hjorth skaper også gode bilder og metaforer. Opplevelsen av nattehimmelen blir (ubehagelig) ny etter bildet: «Månen henger over havet som et kvisthull i likkisten.» Gjennomgående er språket åpent og poetisk, mettet med stemninger, sansninger. Få mestrer så presist og vakkert å uttrykke intensiteten i fysiske og emosjonelle erfaringer. Hjorth er dessuten en eksistensiell nysgjerrigper og tenker alltid interessant, om tilværelsen og veien mot forståelse.