D12

Uviktig, men underholdende fra Eminem og slemme venner.

D12 er Eminems sideprosjekt. Det er gutteklubben han har sammen med Proof, Bizarre, Kon Artis, Swift og Kuniva. Dr. Dre lurer i kulissene. De involverte legger ikke så mye prestisje i det hele. Men plata har sine gylne øyeblikk. Den tunge åpningslåta «Shit Can Happen» er pubertal moro, men kiler med tikkende, paranoia-framkallende programmering. «Nasty Mind» er en Dr. Dre-produksjon; ikke oppsiktsvekkende, men med karakteristisk, tilbakelent og sexy lekenhet. «Ain't Nuttin' But Music» viser igjen hvilken autoritet Dre er - og hvilken helt fjetrende god rapper Eminem er. Litt drittslenging må til: «Britney hit me one more time / Let me know what's on your mind / Whitney get me one more line to sniff...». «Purple Pills» er en blytung og overbarsk ny-blues med innlagt munnspillsolo. «Fight Music» er nattsvart og høydramatisk, nærmest monumental med sine strykere og sin «Kashmir»-inspirerte stamping. «Blow My Buzz» er funky og hysterisk humørfylt.

Men tekstene her er håpløst barnslige, og 75 minutter er lenger enn de fleste artister kan tåle, også D12.