Da Andy Warhol designet egen buksesmekk til Rolling Stones

«Sticky Fingers» er sommerens nostalgi-klenodium.

Meninger

I en tid da musikere stort sett tenker i retning av låter og ikke album, blir fortidas LP-er med Beatles, Dylan, Led Zeppelin, Pink Floyd og så videre stadig feires som kunstverk der summen av sanger utgjør en helhet.

Sommerens klenodium for nostalgikere, er «Sticky Fingers»-boksen til Rolling Stones; en svær pakke med tjukk, billedrik bok, fotografier, DVD-opptak fra fordums Marquee Club i London, tre CD-er med originalopptak. alternative versjoner, uutgitte livespor og en replika av albumets første singel, «Brown Sugar».

Til magasinet Uncut sier Mick Jagger at han ikke har hørt på plata siden den kom ut, men at den trolig inneholder ti interessante låter og ikke noe fyllkalk. «Kanskje det er derfor du ikke kjeder deg,» sier han.

I London vises en salgsutstilling med bilder tatt av Peter Webb, i forbindelse med «Sticky Fingers». «Mick gjespet,» forteller han. «Jeg har aldri sett maken til gjesping.»

For oss som i motsetning til Mick Jagger har hørt «Sticky Fingers» igjen og igjen, lyser albumet som et konsentrat av Rolling Stones på sitt beste, fra den mektige «Moonlight Mile» til den muntert voggende «Dead Flowers».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Plata kom ut midt mellom mesterverkene «Let It Bleed» og «Exile On Main Street», mens live-perlen «Get Yer Ya-Ya-s Out» ble lansert midt under innspillingen.

Låtene er spilt inn på fire forskjellige steder i 1969-1970, fra Mississippi til London. «Brown Sugar» ble første gang framført på den beryktede Altamont-festivalen, som endte i drap og forferdelse.

Albumet er det første der gitaristen Mick Taylor deltar for fullt, blant annet med et par gnistrende soloer på «Sway», en seig rocker etterfulgt av albumets superballade, «Wild Horses» (Jagger sier i dag at han synes det er litt for mange sakte sanger på albumet).

Buksesmekken på coveret er tegnet av Jaggers venn Andy Warhol, og den er ekte. Den ble fulgt opp av tungelogoen tegnet av Fred Pasche, som fortsatt vekker bestyrtelse. Den ble seinest forbudt i Londons Underground i sommer.

Logoen er tegnet i forbindelse med at Stones startet eget plateselskap. «Sticky Fingers» var den første utgivelsen, og ikke nok med det: Før plata lå på disken, hadde Stones flyttet til Frankrike.

Skandale på skandale. Og ennå er ingen av referansene til dop på «Sticky Fingers» nevnt. Noe må vi overlate til stonologene.

Da Andy Warhol designet egen buksesmekk til Rolling Stones