LESVOS: Syriske flyktninger ønskes velkommen til stranda på Lesvos av en av de frivillige som deltok sammen med artikkelforfatteren i september i fjor. 4000 nye flyktninger ankom øya hver dag. Foto: Privat
LESVOS: Syriske flyktninger ønskes velkommen til stranda på Lesvos av en av de frivillige som deltok sammen med artikkelforfatteren i september i fjor. 4000 nye flyktninger ankom øya hver dag. Foto: PrivatVis mer

Debatt: Flyktningkrisa

Da båtflyktningene fikk et ansikt

Det er ett år siden min verden ble snudd på hodet.

Meninger

I dag er det ett år siden jeg dro til Lesvos for å hjelpe båtflyktningene. Ett år siden jeg fikk nok av å se på. Fikk nok av å lese tryglende facebookinnlegg om behovet for hjelp, for frivillige. Ett år siden jeg fikk nok av Frp, av Tybring-Gjeddes bagatellisering av flyktningerkrisen. Ett år siden båtflyktningene fikk et navn, et ansikt.

FRIVILLIG: Henrik Kjellmo Larsen.
FRIVILLIG: Henrik Kjellmo Larsen. Vis mer

Det er ett år siden jeg fikk nok av dehumaniseringen. Jeg fikk nok av å høre om flyktninger, båtflyktninger, økonomiske migranter. Ble kvalm at hvor enkelt det er å glemme menneskene bak tallene. Ble kvalm av selvgodheten, av den hellige overbevisningen om at vi i kraft av å være født med ei oljepumpe i hagen har krav på verdens beste velferdssystem, et gode vi på ingen måte må dele med andre. Jeg ble kvalm av å høre om påstått fare for utvanning av norsk kultur. Vi må passe på så ingen kommer og påvirker fredagstacoen og tillitten vi opplever i kebabkøen etter lørdagsfylla.

Ett år siden jeg dro døde barn opp av havet, i området hvor Sylvi Listhaug i april plasket rundt i overlevelsesdrakt. Ett år siden jeg så den tyrkiske kystvakten Listhaug skrøt opp i skyene sirkulere i høy fart rundt overfylte gummibåter. Ett år siden jeg så dem bruke vannkanoner på gummibåter med livredde mennesker. Ett år siden jeg jobbet ved den to kilometer lange køen utenfor flyktningleiren Moria, mens jeg så mennesker falle om av hypotermi. Den samme leiren som Listhaug i april besøkte en solskinnsdag i april.

Jeg har opplevd mye det siste året. Jeg har reddet liv, jeg har mistet liv. Jeg har tatt avgjørelser som jeg aldri får vite om kostet liv. Jeg har vært deprimert, jeg har mistet troen på alt. Jeg har lurt på om livet er verdt å leve.

Jeg har sett norske bedriftsledere ute av stand til å legge bort lederhatten for å hjelpe mennesker i nød, jeg har sett mennesker avskrevet av det norske arbeidsmarkedet utrette heltegjerninger mens Nav maser om arbeidssøkertrening og snører igjen pengesekken.

Jeg har vokst mye det siste året. Jeg har turt å stå for, utrolig nok, kontroversielle verdier, turt å rope høyt selv når ingen vil høre. Jeg har prøvd å snakke for dem du ikke ser. Jeg har prøvd å snakke for dem som regnes som en trussel, som en utgift. Jeg har prøvd å gi dem et ansikt, et navn, en historie.

Jeg er blitt truet, sjikanert, mistenkeliggjort og latterliggjort. Jeg er blitt spyttet på og uthengt. Jeg har mistet barndomsvenner, mennesker jeg trodde jeg kjente – jeg har fått nye venner, mennesker jeg trodde jeg aldri ville kjenne.

Jeg har sett hva mennesker uten trening, uten finansiell trygghet og uten noen forutsetning kan få til, når skillet mellom oss og dem vaskes ut. Når vi møtes som to mennesker, på en strand på Lesvos, eller i en Leir i Idomeni.

Ett år siden jeg dro. Jeg skulle være der i fire dager. Jeg ble i nesten fire måneder.

Det er ett år siden båtflyktningene fikk et ansikt. Inntil integreringsministeren og norsk offentlighet klarer å se forbi flyktningerbegrepet, og evner å se mennesket bak piggtrådgjerdene, er og forblir vi på lik linje med EU en humanitær vits.