Da BigBang møtte CSNY

Radioen i vanen fungerer ikke. Dette er intet mindre enn tragisk.

Vi er på femukers turné i USA, landet som kriger mot fattigfolk, smiler med store hvite tenner, lyver, stjeler og påberoper seg retten til å kunne definere begreper som frihet og demokrati til enhver tid. Her flyr ikke liten blåfugl, men jetfly gjennom vindu.

Vi kjører rundt i en liten van. Spiller for bartender\'n og fire andre én kveld, og får kjempegod mottakelse den neste. Vi møter skepsis fra folk som aldri har hørt eller hørt om oss før, og det har vi godt av. Det er deilig å være et lite ukjent band igjen.

Perfeksjonisme og frihet


Men 80 prosent av tida vi tilbringer her borte går med til kjøring. Vi hadde gledet oss til radioen: Classic Rock, Classic Soul, Barry Whites stasjon Kiss FM. I Norge kan man ikke høre «Wooden Ships», «Free Bird» eller «Reach Out» på radio. Dette skulle være lydsporet til turneen vår. Og nå har vi altså en van med ødelagt radio.

Crosby, Stills, Nash & Young skal spille i San Diego på frikvelden vår. Dette er det en høyere mening med. Selvfølgelig må vi gå. For mange er CSNY og mye annen klassisk, amerikansk dinosaurrock i dag som reine kultfenomener å regne. Sammen med band som Steely Dan, Chicago og Steve Miller Band, klarte disse å erte på seg en hel generasjon frustrerte unge menn og kvinner, med sin endeløse musikalske søken etter perfeksjonisme og frihet. Mange av pønken og newwavens fanebærere hevdet at dette ikke var rock\'n\'roll.

Den lille rare mannen


Gjenoppdagelsen av voksenrocken på midten av nittitallet var for mange i Oslos musikkmiljø en forfriskende flukt fra kravene til teknisk inkompetanse, skranglethet eller «sjarm» som punken, grønsjen og indiemusikk generelt baserer seg på.

For meg ble det nok et dykk ned i pappas platesamling og gjenhør med mye av musikken jeg har vokst opp med. Det gikk opp for meg at David Crosby også var den lille rare mannen fra The Byrds med de snille øynene. Og at det var bandet til Stephen Stills og Neil Young, Buffalo Springfield, som hadde laget «Muppet-Show»-låta «Stop children what\'s that sound everybody look what\'s going down...» («For What It\'s Worth).

Sterke enkeltindivider


Det sier seg nesten selv at ei gruppe med så sterke enkeltindivider som CSNY ville støte på samarbeidsvansker, og det mangler ikke på biografier smekkfulle med skitt og lort om de enkeltes egoistiske oppførsel. Det unike blir uansett at de samarbeidet så bra som de gjorde, og at vi fortsatt kan glede oss over den flotte musikken de laget. Debutplata «Crosby, Stills & Nash» (1969) er etter min mening den sterkeste, selv om også alle de andre platene med konstellasjoner av medlemmer fra denne og Neil Young (godt over hundre album) alle har noe ved seg.

Young passer ikke inn


Jeg har alltid følt at Neil Young ikke helt passer inn i CSNY. På hans låter blir de andre redusert til komp, mens på Nashs, Crosbys og særlig Stephen Stills\' låter får man en sammensmeltning av stemmene som etter min mening overgår alle andre syngeband . Dette er kanskje også grunnen til at Neil Young er den som fungerer bedre som soloartist enn de andre. Crosbys og Stills\' til tider utsvevende tekstlinjer flyter fint firestemt, mens flere av Youngs såre tekster knapt trenger ukulele for å få det til å gå kaldt nedover ryggen på en.

Vårens store «Tour of America» er CSNYs andre på to år, igangsatt av Neil Young - som mente både det amerikanske folk og bandmedlemmene trengte å lege sårene etter 11. september med en turné. Med en såpass komplisert og berømt låtkatalog er det modig av CSNY å turnere. De fire har til sammen mer enn 900 sanger på repertoaret.

Bedre enn de fleste


Men de fire eldre herrene har bare stått på scenen inne i San Diego Sports Arena i noen få minutter, når man hører det: De synger og spiller de fleste nyere band i senk. Neil Young framstår som kveldens bindeledd mellom nåtid og hippietid. Men alle fire briljerer på hvert sitt vis.

«Carry On», åpningskuttet fra «Déjà Vu» (1970), åpner konserten. Den første halvdelen av konserten er elektrisk. Noen nyere, middels interessante låter trekker litt ned. Men med dragere som «Wooden Ships», «Cinnamon Girl», «Almost Cut My Hair» og «Down By the River» er ekstasen uunngåelig, om enn noe kontrollert.

Telepatisk koring


Etter pausen blir det akustisk og her kommer noen av moderne musikks vakreste stemmer til sin rett, først Stills\' nydelige «Helplessly Hoping», så en mørkere versjon av Youngs «Old Man». Men når Stills og Young forlater scenen får vi konsertens høydepunkt, Crosbys «Guinnvere», som han i kveld dedikerer til sin kone. Han spiller nydelig gitar, og når stemmen hans smelter sammen med Graham Nashs telepatisk tette koring, forlater man denne verden, og kanskje noen flere.

Her er låtene

Låtene Crosby, Stills, Nash & Young spilte i San Diego:

Carry On/Questions

Military Madness

Going Home

Wooden Ships

Feed the People

My Girl

I Used To Be a King

Down By the River

49 Bye Byes

Almost Cut My Hair

Cinnamon Girl

Pause

Helplessly Hoping

Our House

Old Man

Guinnvere

Lee Shore

Harvest Moon

Old Man Trouble

Half Your Angels

Suite

7th Inning Stretch

Let{rsquo}s Roll

Long Time Gone

Two Old Friends

Woodstock

Rockin{rsquo} In the Free World

Ekstranummer:

Long May You Run

Teach Your Children

Selvfølgelig byr den nær tre timer lange konserten også på mer ordinære innslag, men dette overskygges fullstendig av alle høydepunktene. Med Joni Mitchells «Woodstock» og Young Neils\' «Rockin\' In the Free World» som avslutning, kan verken vi eller noen andre annet enn å gi oss over og klappe inn CSNY til ekstranumre.

En glisende Crosby rusler fornøyd rundt på scenen mens han iherdig forsøker å røyklegge arenaen med pipe, type fred. De andre kommer på og synger «Long May You Run» og «Teach Your Children»... Vi føler at dette kan ha noe med oss å gjøre. Der vi i motsetning til tidligere tiders opprørske sjelefrender står og vaier sammen med femtiåringene. Men ett eller annet er litt mystisk: Hvorfor er vi de eneste her som ikke er over 35? San Diego Sports Arena er i kveld kjemisk fri for yngre mennesker, noe som bare kan bety en av to ting: at de andre barna ikke har lært eller at vi har blitt hjernevasket.

Neste kveld, på skjærtorsdag, er det vårt tur til å stå på scenen i San Diego. Ca. 80 mann betaler fem dollar hver for å høre oss og to andre band på The Casbah.

PÅ USA-TURNÉ: BigBang har turnert i USA siden utgivelsen av det nye albumet «Frontside Rock\'n\'roll» i begynnelsen av mars. I San Diego opplevde (fra venstre) Nikolai Eilertsen, Øystein Greni og Olaf Skrinde en Crosby, Stills, Nash & Young-konsert, før de selv sto på scenen neste kveld.
GAMLE MENN, STORE HELTER: David Crosby (60), Stephen Stills (57), Graham Nash (60) og Neil Young (57) på scenen under vårens «Tour of America». I påsken spilte de for 9000 i San Diego, blant dem norske BigBand storøyde langt framme i arenaen. BigBang-sjef Øystein Greni skriver om konserten og om sitt forhold til bandet i denne artikkelen.
PIPE, TYPE FRED: David Crosby har sittet inne på grunn av sitt nære forhold til dop. Men han tar seg gjerne en blås på scenen når Crosby, Stills, Nash & Young har en god kveld.